VED DERES NÅDE
Et foredrag av Shrila Bhakti Sundara Govinda Maharaja

Ærede vaishnavaer og gudshengivne - mine damer og herrer,

jeg føler meg beæret over få være her sammen med dere. Shripad Bhakti Kanan Giri Maharaja og Shripad Bhakti Anand Sagar Maharaja har bedt meg fortelle om mitt forhold til Shrila Bhakti Vedanta Swami Maharaja Prabhupada i kveld. Jeg vil forsøke å gjøre dette til minne om min egen åndelige mester, Shrila Bhakti Rakshaka Shridhar Deva-Goswami Maharaja.

Vi er alle åndesjeler med svært begrensede evner, men våre åndelige mestre og vaishnavaene ber oss allikevel om å bruke nettopp disse evnene, for ved våre handlinger kan vi motta deres velsignelser og nærme oss den åndelige verden. Min styrke og rikdom ligger derfor i de velsignelsene jeg har mottatt fra min læremester, hans gudebror Shrila Prabhupada og de andre gudshengivne.

Hva kan jeg gjøre av meg selv i denne materielle verden? Vi er små, betingede åndesjeler, og her i den materielle verden virker sterke, villedende krefter inn på oss. Men ved Guds vilje - Krishna's vilje - kan alt skje. Gud vil gjøre alt for å glede de som har hengitt seg til ham. Hans ønske er at vi tjener ham av fri vilje, med grunnlag i vår egen valgfrihet. Derfor vil Krishna aldri ta denne friheten fra oss.

Sjelen har sitt opphav i tatashtha shakti, grenselandet mellom den åndelige og den materielle verden, og Krishna gir den enkelte sjelen muligheten til selv å velge ut sin livsvei. Slik en og samme tunge kan smake både søte, sure og bitre ting, har også sjelen frihet til å søke etter hva den måtte ønske. Krishna har også gitt sjelen mulighet til å oppleve den gleden som finnes i et forhold til ham, og hengivent tjene ham i den åndelige verden. Hans håp er at vi vil tjene ham, men ikke fordi han øver makt over oss. Enhver form for tvang ville virke mot åndesjelens valgfrihet.

Den overveiende andelen av åndesjelene går rett fra tatashtha-shakti inn i et tjenende forhold til Herren. Det sies gjerne at bare en firedel av åndesjelene lar seg tiltrekke av maya, det falske herredømmet over Guds materielle energi. Når de betrakter den materielle skapelsen innbiller de seg at deres egen styrke overgår de villedende kreftene som rår der. Jeg'et lar seg tiltrekke av krefter som fører det vill, og det blir fanget inn i mayika-loka, denne verdens forførende slør. Men selv om dette ikke er i tråd med Krishna's ønske, vil han ikke gripe inn i sjelens frie valg, for han vil at sjelen av seg selv nærmer seg ham og finner glede i hans tjeneste.

Glede, lykksalighet, skjønnhet og ekstase - det finnes alt sammen i Krishna's rike. Og fra tid til annen sender han så en av sine hengivne sjeler til vår verden for å hjelpe de bundne sjelene, slik at også de kan oppdage den rikdommen som finnes hos ham. Krishna trer også selv fram i vår verden i perioder der våre handlinger er spesielt ondsinnede, for å beskytte de hellige sadhuene og belære de åndesjelene som er tilstede. Han sender også sine avatara-inkarnasjoner for å gjenopprette sanne, religiøse prinsipper.

Når Krishna selv virker i vår verden blant den delen av sjelene som har vendt seg bort fra ham, er hans direkte innflytelse over den verdslige illusjonen så sterk at store grupper av åndesjeler løsrives fra sine materielle bånd. Når han så trekker seg tilbake vil forholdene gradvis endres mot det verre, og Krishna vil igjen sende sine hengivne i sitt sted for å gi jiva-sjelene åndelig kunnskap. Dette hendelsesforløpet utfolder seg i en syklus, et kretsløp.

I gode tider kan mange gudshengivne åpenbare seg samtidig. Slik ser vi at vaishnava-tradisjonen i de siste fem århundrer har vært velsignet av en lang rekke store sjeler slik som de seks goswamiene og deres etterfølgere. Men også deres lære ble senere feiltolket og etterlignet på en kunstig, overfladisk måte.

Ut fra disse kjensgjerningene kan vi forstå hvorfor Shrila Bhakti Vinoda Thakura kom for å gjenopprette renheten i Herren Chaitanya Mahaprabhu's disippelrekke på attenhundretallet. Shrila Bhakti Vinoda Thakura skrev og komponerte en rekke bøker og sanger for de betingede sjelenes berikelse, og han utbredte fremsigelsen av Guds hellige navn, Krishna-nama, Hare Krishna-mantraet. Ved sin nøkterne og velformulerte framstilling av vaishnava-troen forsøkte han på mange ulike måter å gi noe virkelig verdifullt til jiva-sjelene. Og ikke minst kan man si at han gav oss Shrila Bhakti Siddhanta Saraswati Goswami Prabhupada, hans egen sønn.

Shrila Bhakti Siddhanta Saraswati Prabhupada, som legemliggjorde Krishnas energi, Krishna-shakti, forkynte med full kraft over hele India, og han forsøkte også å predike over resten av verden. I løpet av få år åpnet han 64 misjonssentre i India. I etterdønningene av hans virksomhet har vi kunnet se hvordan det ble mulig for store grupper av indere å praktisere Krishna-bevissthet, mens den vestlige verden enda ikke var kjent med denne tradisjonen. Riktignok sendte han tre av sine mest kunnskapsrike disipler til Europa der de forsøkte å forkynne i England og Tyskland, men deres forsøk bar ikke fram. Til tross for at de selv forsøkte å spre Krishna-bevissthet, ble disse disiplene selv til en viss grad overvunnet av den kulturen de møtte.

Det var ikke dette som var Shrila Bhakti Siddhanta Saraswati Prabhupada's intensjon. Senere viste han sin sorg i så henseende ved å uttale at dersom noen kunne presentere Krishna-bevissthet på en ren måte i Vesten, så ville han gi dem sin hele og fulle velsignelse.

På den tiden var Shrila A. C. Bhaktivedanta Swami Prabhupada [heretter forkortet til Shrila Swami Maharaja -o.a.] fremdeles en familiemann, men hans læremester Shrila Bhaktisiddhanta Saraswati Thakura ønsket å gi sin velsignelse til alle, uavhengig av deres sosiale ashrama-tilhørighet og andre ytre kvalifikasjoner, så lenge deres eneste ønske var å forkynne læren om Krishna-hengivenhet på en ren og kompromissløs måte.

Da jeg selv ble kjent med Shrila Swami Maharaja, levde han fortsatt sammen med sin familie. Han prøvde stadig å overbevise andre, og han forsøkte å få dem til å oppgi sin selvopptatthet og i stedet vie seg til utøvelsen av Gudsbevissthet. Den gang ble jeg overrasket over hvordan en familiemann med lite penger gjorde mer enn mange av hans gudebrødre som var sannyasi- og brahmachari-munker.

Jeg var bare 17 år gammel på den tiden - jevngammel med hans egen sønn - og jeg minnes hvordan han var praktisk talt alene i sitt misjonsarbeid, med unntak av min egen guru maharaja, min åndelige mester, som altså også var hans gudebror. Hver gang han utformet et nytt brev, et flygeblad eller et hefte, ville han vise det til Shrila Guru Maharaja og meg. Allerede i 1944 hadde han startet tidsskriftet 'Back to Godhead', men han hadde ingen til å hjelpe seg med å spre det. Derfor forble de fleste kopiene liggende på kontoret hans.

Rundt denne tiden bodde Shrila Guru Maharaja og jeg i andre etasje av huset hans, og jeg hadde nettopp selv blitt med i vaishnava-bevegelsen. Derfor spurte han meg; "Gaurendu - mitt navn på den tiden var Gaurendu Das Brahmachari - kan du hjelpe meg å distribuere disse magasinene?" Og jeg svarte ham "ja, jeg kan distribuere dem".

Shrila Guru Maharaja anmodet meg om å lære Shrimad Bhagavad-gita fra Shrila Swami Maharaja om morgenen, og slik ble det til at han lærte meg om Bhagavad-gita. Dengang gav jeg bare ut tre bøker til interesserte, hvorav den ene var Shrila Guru Maharaja's verk 'Sri Prapanna-jivanamritam'. Da jeg så ble fikk 'Back to Godhead', som ble utgitt på engelsk, følte jeg meg stolt over at jeg, som bare var en ulært og enkel landsbygutt, skulle få distribuere et engelskspråklig magasin. Dersom noen gav meg fire paisa når jeg gikk fra dør til dør, ville jeg gi dem et eksemplar av 'Back to Godhead'. Og slik tok utdelingen av dette tidsskriftet til. Siden jeg var den eneste som kunne spre det, fikk jeg tillatelse til å bli bladets første distributør.

Opp gjennom årene utviklet mitt forhold til Shrila Swami Maharaja seg på en fin måte. Hver morgen spiste vi frokost sammen, og deretter gav han meg foredrag om Bhagavad-gita. Klokken åtte fant jeg ham der han satt og spiste fire puri-brød og litt potet-subji. Shrila Guru Maharaja og jeg foretrakk å spise muri (puffet ris) til frokost, og han sa ofte: "dere bare lurer magen. Muri er ingenting, det inneholder bare luft. Dere må spise ordentlig mat, sånn som chapati'er," hvorpå vi muntert svarte at vi allikevel nøyde oss med å spise muri.

Under de store indiske opptøyene i 1947 forsøkte Shrila Swami Maharaja å få med seg sine gudebrødre i et forsøk på å få Mahatma Gandhi til å oppgi sin politiske karriere og i stedet slutte opp om Chaitanya Mahaprabhu's lære. Han skrev også en rekke brev til Gandhi der han forsøkte å overbevise ham om hans feil. Han stilte også spørsmålstegn ved Gandhi's etikk: "hvordan kan du titulere deg selv 'mahatma', som betyr en stor, opphøyet sjel?"

Shrila Swami Maharaja's kjemiske laboratorium lå i Allahabad, og hans berømmelse som forretningsmann gjorde det mulig for han å føre en direkte meningsutveksling med store personligheter som Dr. Radhakrishnan, Gandhi osv. Jeg kan ikke huske det helt nøyaktig, men jeg tror den eneste grunnen til at han ikke selv dro for å overbevise Gandhi, var at sistnevnte nettopp hadde lagt om sin reiserute, for å stilne alvorlige opptøyer som hadde oppstått et annet sted i Bengal.

Jeg har hentet mye av min misjonsiver fra Shrila Swami Maharaja. Jeg har personlig sett hvor dedikert og entusiastisk han var i sitt arbeid. Ingen kunne forstå at han, en familiemann, skulle komme til å bli en stor guru over hele verden. Den eneste som inspirerte ham var Shrila Guru Maharaja.

En gang ble det arrangert en stor samling der alle Shrila Bhakti Siddhanta Saraswati Prabhupada's disipler skulle delta, men til min store skuffelse ble ikke Shrila Swami Maharaja invitert. Det virket som om de andre hadde tenkt at "han er bare opptatt av forretningsliv og familieplikter, så hva kan vel han få utrettet? Kanskje han klarer å få utgitt tre numre av et tidsskrift, men hva så?"

Men ingen kan forutsi Krishna's vilje. Selv om Shrila Swami Maharaja forsøkte å opprettholde sitt familie- og forretningsliv, så klarte han det ikke. Og hvordan skulle han ha greid det? Han var en kjemiker, men hans laboratorium lå i etasjen under de lokalene han hadde gitt til Shrila Guru Maharaja slik at han kunne drive en math (en religiøs institusjon) der. Han gav oss andreetasjen, og selv brukte han førsteetasjen som laboratorium. Han oppfant og markedsførte en rekke ulike medisiner, men når det kom kunder innom, ville han snakke om Krishna-bevissthet i stedet for å gjøre forretninger med dem. Mange kunder forlot ham "fordi han bare ville fortelle om Krishna-hengivelse".

Han var sterk av natur, og han var alltid fryktløs. Den gang var mennesker som Gandhi og Nehru store samfunnstopper, men han lot seg ikke stoppe av det. Han prøvde å overvinne dem, og han ga ikke opp selv om de ikke sa seg enige med ham. Igjen og igjen ville han nærmest hamre Gudsbevissthet inn i dem. Og slik ble forretningslivet hans gradvis en fiasko. Hans egen søster, Pishima, så dette, og oppfordret han til å gi avkall på sitt arbeid og i stedet vie seg helt og holdent til å spre Krishna-bevissthet. Shrila Prabhupada svarte: "Men hva med familien min? Hvem vil passe på dem?" Pishima fortsatte allikevel sine forsøk på å overbevise ham, og hun sa at familielivet nok ville komme til å ordne seg. Hun var et godt menneske, og hun var en inspirasjonskilde for broren sin. Hun pleide også å invitere Shrila Guru Maharaja hjem til seg hver gang han var i Calcutta, og hun laget de mest fantastiske matretter. Hennes kokekunster var like gode som moder Sachi's (Herren Chaitanya's mor). Selv om jeg personlig heller ikke er noen dårlig kokk, kunne jeg aldri konkurrere med Shrila Swami Maharaja's søster, Pishima. Jeg minnes hvordan jeg var til stede ved åpningen av Shrila Swami Maharaja's store senter i Mayapura, og ble helt overveldet av hennes matlaging. Fremdeles husker jeg hvor godt rettene hennes kunne smake.

Når Shrila Swami Maharaja så til slutt bestemte seg for å ta sannyasa (munkeløftet), gikk han til Shrila Guru Maharaja, som var en fortrolig gammel venn og rådgiver. Den gang de bodde sammen i Shrila Swami Maharaja's hus i Calcutta, pleide de ofte å sitte oppe og diskutere til klokken to om morgenen. Shrila Swami Maharaja var spesielt interessert i å diskutere mangler og feil ved mayavada- og sahajiyavada-filosofiene. Deres samtaler foregikk alltid på et svært høyt nivå, og de ville alltid sitere og diskutere vers fra skriftene. I hele tolv år bodde vi sammen med Shrila Swami Maharaja, og nærmest daglig ville slike samtaler finne sted. Han forlot både sin familie, sitt forretningsliv og alt annet for å heller kunne sitte sammen med Shrila Guru Maharaja fra klokken ni om kvelden og langt inn i de tidlige morgentimene. Og nå kjenner alle til alt det fantastiske han foretok seg etter å ha akseptert sannyasa-ordenen - hvordan han reiste til Vesten for å forkynne er i dag noe de fleste har hørt om.

Og når han deretter reiste tilbake til Navadvipa i India, etter sin første tid i USA, anmodet Shrila Guru Maharaja han om å åpne et senter i Mayapura, stedet der Herren Chaitanya åpenbarte seg. Men ønsket ikke Shrila Prabhupada, først og fremst fordi han ville unngå konflikter med de av hans gudebrødre som bodde der, og som var svært misunnelige over alt det han hadde fått til. Han sa at han heller ville etablere sitt indiske hovedsenter i Calcutta, Vrindavana eller et annet sted der han kunne unngå dem. Men Shrila Guru Maharaja fortsatte å insistere: "Nei, du må oppføre ditt hovedsenter i Mayapura. Det var der Herren Chaitanya åpenbarte seg, og vår åndelige mester, Shrila Bhakti Siddhanta Saraswati Thakura Prabhupada, sa at hans disipler må lovprise det hellige Mayapura Dhama. Det er mulig for deg å få dette til, så du må ihvertfall forsøke." Hvorpå Shrila Swami Maharaja svarte at han ikke visste hvordan han skulle kunne anskaffe en velegnet tomt i Mayapura. Men Shrila Guru Maharaja lovte at han selv ville skaffe han det nødvendige landområdet.

Deretter gikk Shrila Guru Maharaja sammen med en av sine andre gudebrødre i arbeidet med å finne en passende tomt. Jeg ble selv sendt for å kjøpe det området vi fant, som var på litt over 4 mål. Der ble det så reist en stor bygning, og når denne var ferdig arrangerte Shrila Swami Maharaja en åpningsseremoni der Shrila Guru Maharaja og jeg deltok. Kanskje har noen av dere sett fotografiet der vi sitter samlet alle tre ved denne åpningsseremonien. Shrila Swami Maharaja og Srila Guru Maharaja deler det samme lærersetet, vyasasana'en, og jeg sitter rett nedenfor dem og synger Srila Guru Maharaja's sang 'Sri Prabhupada-padma-stavakah'. Etterpå holdt de begge foredrag, og de ba også meg om å si noe. Dette var et stort møte, og jeg startet med å sitere verset "hvem vil tro meg, og hvem kan jeg fortelle at jeg har sett Guddommen selv leke som et barn i slottshaven til kong Nanda Maharaja, med hans sko båret på sitt hode?" Deretter sa jeg, "på samme måte vil jeg spørre, 'hvem vil tro meg, og hvem vil jeg kunne fortelle at den samme Shrila Swami Maharaja Prabhupada som jeg tidligere kjente som Abhay Babu, og som var som en farsfigur for meg i Calcutta, nå er en guru med følgere over hele verden?' Verden over synger man nå Hare Krishna-mantraet, og dette skjer ved hans nåde. Før var han bare en mindre forretningsmann, så hvem ville vel kunne tro at han kunne utrette alt dette? Se - Krishna's vilje er ikke noe man kan forstå uten videre!" Dette var temaet for mitt foredrag, som alle gledet seg over.

Det var Shrila Bhakti Vinoda Thakura, Shrila Bhakti Siddhanta Saraswati Thakura og Shrila Guru Maharaja's vilje at Shrila Swami Maharaja Prabhupada skulle bli en verdenslærer, en acharya. Shrila Guru Maharaja gav ham alltid sin fulle støtte og oppfordret ham i hans virksomhet. Det eneste han ikke ville gjøre, var å gi ham munkeløftet sannyasa, men dette har sin årsak. Først kom Shrila Swami Maharaja til Shrila Guru Maharaja og fortalte at Pishima nå hadde tatt over ansvaret for hans familie, og at han ønsket å ta sannyasa-løftet og reise til Vesten for å forkynne. Men Shrila Guru Maharaja svarte at "jeg kan ikke gi deg sannyasa nå, for din familie har nesten blitt min egen etter at vi har bodd sammen i alle disse årene. Dersom jeg gir deg sannyasa så vil familien din kritisere meg for å ha revet deg bort fra dem, selv om bare en av sønnene dine er giftet bort ennå, og de to andre fremdeles er unge. Dersom jeg gir deg sannyasa nå, vil jeg bli angrepet av familien og slektningene dine. Jeg har vært din venn siden du kom til Gaudiya Math (vår læremesters institusjon) rundt 1930, og jeg tror det er best at du først bor borte fra familien din et halvt års tid. Deretter kan vi igjen se an situasjonen, og jeg kan gi deg sannyasa." Men Shrila Swami Maharaja holdt fast ved sitt, og understreket at han ønsket å ta sannyasa der og da.

Til dette svarte Shrila Guru Maharaja at dersom han ønsket å motta sannyasa med en gang, burde han gå til deres gudebror Keshava Maharaja, som var både modig og ivrig av natur. "Jeg er selv verken modig eller ivrig, men både du og Keshava Maharaja er svært ivrige, så gå heller til ham. Jeg har selv gitt mitt sannyasa-mantra videre til Keshava Maharaja, så du kan også motta det gjennom ham."

På den tiden var Keshava Maharaja ansvarlig for det store tempelet i Mayapura og dets tilhørende landområder, og han var en fryktløs mann. Hans iver og mot overgikk selv Shrila Swami Maharaja's - han kunne aldri angripe noen med sine egne hender, men det kunne Keshava Maharaja gjøre! Shrila Swami Maharaja kunne heve stemmen eller rope dersom det var noe, men Keshava Maharaja kunne både rope og slå dersom det var nødvendig. Det var altså fra denne mannen Shrila Swami Maharaja gikk for å ta sannyasa. Deretter holdt han til ved Radha-Damodara-tempelet i Vrindavana en stund, før han som kjent la ut mot Vesten.

Det første året etter at han kom til USA, forsøkte han svært hardt å spre budskapet om Krishna-hengivelse. Han var svært overbevist om at dette var hans plikt. Og ved Krishna's vilje ble Shrila Bhakti Siddhanta Saraswati's ønsker slik oppfylt gjennom Shrila Swami Maharaja's selvoppofrelse.

Etter sin første suksess reiste han som nevnt tilbake til India i 1967. Han hadde skrevet til alle sine rike gudebrødre, men ingen av dem tilbød seg å holde noe velkomstarrangement ved hans hjemkomst [slik tradisjonen er - o.a.]. Siden han visste at Shrila Guru Maharaja var svært fattig, enda fattigere enn han selv var, unnlot han å skrive til ham, for han visste at han ikke ville ha råd til å ta ham imot. Men når hans rike gudebrødre så bort fra forespørslene hans, skrev Shrila Swami Maharaja et brev til meg i stedet. Han spurte om jeg vennligst kunne spørre Shrila Guru Maharaja om tillatelse til å bo i hans math når han kom tilbake til India sammen med noen nye, amerikanske brahmachari-munker. Guru Maharaja ble glad da han fikk høre dette, og skrev med en gang tilbake at han ville gjøre alle nødvendige forberedelser.

Dette var den første og eneste invitasjonen Shrila Swami Maharaja fikk ved sin tilbakekomst etter å hå forkynt i Vesten. Og slik ble det til at han kom og bodde en måned hos Shrila Guru Maharaja, som foran oss alle sa: "Etter alt det du ha gjort, ville vår guru maharaja ha stelt i stand en ufattelig vakker hjemkomstseremoni for deg. Han ville ha invitert hele Mayapura til å delta. Derfor vil jeg nå be om at man i mitt navn arrangerer en feiring for byens borgere, slik at de kan vise deg sin respekt."

På grunn av Srila Guru Maharaja's høye aktelse, kunne ikke engang de mest selvopptatte pandit'ene unnlate å møte opp på vårt store møtet i byhallen. Hele sanskrit-kollegiet i Navadvipa og alle de lokale pandit'ene, goswami'ene, tempel- og misjonsforstanderne deltok etter å ha blitt invitert av Shrila Guru Maharaja. To av Shrila Swami Maharaja Prabhupada's amerikanske disipler framførte en bhajana-hymne, og de spilte av et plateopptak med Shrila Swami Maharaja Prabhupada som de hadde produsert i USA. Dermed ble hans første indiske mottakelse svært vellykket, med stor oppslutning.

En slik suksess som den han hadde i Vesten, var tidligere forutsagt av Shrila Bhakti Vinoda Thakura, som rundt århundreskiftet spådde at vestlige og østlige hengivne kom til å samles for å lovprise Herren Chaitanya i Mayapura i løpet av 50 år. Dette var også Herren Chaitanyas eget ønske, og i dag er det et faktum at det gudshengivne fra hele verden reiser til Mayapura. Ved Shrila Prabhupada's nåde har Krishna-bevegelsen til og med spredt seg til land som Russland, Ungarn, Holland og Kina. Shrila Guru Maharaja sa at Shrila Swami Maharaja Prabhupada var en shaktyavesa-avatara, at han var bemyndiget av Herren Krishna selv. Ellers hadde det vært umulig å få utrettet alt det han har gjort. Nityananda Prabhu, alle vaishnavaers lærer, har selv gitt oss Herren Chaitanyas nåde gjennom ham. Dette var Shrila Guru Maharaja's oppfatning. Jeg føler meg personlig beæret over å ha få vært i nærheten av denne store acharya'en i moderne tid innen vår tradisjon, helt fra min spede ungdomstid.

Shrila Swami Maharaja var en svært storsinnet mann, noe vi blant annet kan forstå utfra brevene hans. Selv etter at han var blitt en betydelig skikkelse både i India og i resten av verden, skrev han at "Shrila Shridhara Maharaja er min shiksha-guru" [belærende åndelig mester -o.a.]" Senere sa han gledelig at "dersom det er noe dere lurer på, så kan dere oppsøke ham. Og etter at jeg har gått bort, kan dere søke belæring fra ham." Derfor har gjennom Shrila Swami Maharaja's nåde munker som Shripad Sagar Maharaja, Shripad Giri Maharaja og så mange andre lagt merke til hans ord om at "dersom det er noe dere ønsker å lære noe, så gå til Shrila Shridhara Maharaja, og dere vil bli tilfredsstilt. Jeg anser ham selv for å være min shiksha-guru." Han var svært storsinnet. På den tiden var han selv en stor guru, og det var ikke nødvendig for ham å si slike ting. Han hadde ikke noe å tjene på det, men allikevel erklærte han altså dette, fordi han selv er en vaishnava.

Derfor er det slik at hver gang noen spør meg hvorfor jeg sier så mye godt om Shrila Swami Maharaja, så svarer jeg at det er vaishnava'ens religion å lovprise vaishnavaene. Jeg har nå reist helt til New York, men jeg var opprinnelig en uvitende landsbygutt. Det var bare gjennom god sukriti, en god åndelig skjebne, at jeg kom i kontakt med Shrila Guru Maharaja, og at han ble min læremester. I mange år var jeg heldig nok til å få gå i lære hos Shrila Guru Maharaja, Shrila Swami Maharaja og mange av deres gudebrødre.

Jeg har altså hentet min inspirasjon til å forkynne fra Shrila Swami Maharaja. Jeg husker hvordan jeg mange år etter at han begynte å utgi 'Back to Godhead' tenkte at jeg også burde utgi noe liknende på bengali, under navnet 'Shri Gaudiya Darshan'. Jeg fortsatte å utgi dette bladet i 17 år, og jeg sendte de to første numrene til Shrila Swami Maharaja, som sendte meg et varmt brev tilbake. Jeg hadde faktisk helt glemt dette brevet, men så dukket det opp i en ISKCON-utgivelse som inneholdt Shrila Swami Maharaja's korrespondanse. Det var et svært vennligsinnet brev, som jeg setter stor pris på. Han skrev om hvordan jeg i fremtiden skulle komme til å gjøre mange store ting, og at han visste at det var jeg som stod bak bladet selv om det formelt var utgitt av Shrila Guru Maharaja. Slik skrøt han av meg, og jeg anser dette for å være en god attest - den beste attesten man kunne ønske seg.

Før pleide jeg ofte å spøke om å reise til Vesten. Hele tre ganger inviterte Shrila Swami Maharaja meg, og han tilbød meg flybilletter. Men på den tiden var Shrila Guru Maharaja syk, slik at det var umulig for meg å reise bort. Shrila Swami Maharaja ønsket at jeg med egne øyne skulle få se hans verdensomfattende misjonsarbeid, og at jeg så skulle fortelle videre om dette for å glede Shrila Guru Maharaja. Men jeg måtte altså melde avpass, selv om jeg ble invitert flere ganger. Dessuten pleide jeg å spøke om at jeg aldri tidligere hadde reist med fly, og at jeg var redd for at det skulle falle ned. Min egen reiseerfaring var begrenset til andreklassesturer på indiske tog.

Men etter Shrila Guru Maharaja's bortgang har jeg igjen blitt invitert hit av vestlige hengivne som kjenner til mitt forhold til Shrila Guru Maharaja og Shrila Swami Maharaja. Etter å ha tilbrakt 42 år sammen med Shrila Guru Maharaja har jeg oppnådd en viss innsikt, og jeg liker å besvare de søkendes spørsmål og å imøtekomme kritikk av vår siddhanta, vår vaishnava-lære. Og jeg har igjen og igjen blitt fortalt at i løpet av 40 års nærvær med slike opphøyde personligheter må selv den tregeste og dummeste kunne lære et og annet. Derfor kan jeg ikke annet enn si at jeg har mottatt noe fra dem, men at de er svært opphøyde personligheter som jeg ikke kan konkurrere med. Jeg er kun å regne for en tjener av Shrila Guru Maharaja og Shrila Swami Maharaja's tjeneres tjener…

Men mine veilederes nåde er svært kraftfull, slik Shrila Swami Maharaja selv var svært kraftfull. Han reiste mutters alene til Amerika, uten å kjenne noen der. Allikevel forsøkte han alene i et helt år å spre budskapet om Krishna-bevissthet. Men når jeg nå besøker New York, venter hundrevis av venner på meg, og jeg kan foreta reisen hit uten nevneverdige problemer. Hvem kan jeg takke for dette? Dette er kun mulig ved Shrila Swami Maharaja's nåde. Som jeg en gang sa i Australia: Han har gravet en gang gjennom den vestlige selvopptatthetens fjell, og jeg kan bare gå tvers gjennom den tunnelen han allerede har skåret ut.

Jeg er ikke i tvil om at jeg har mottatt deres nåde. Når de to satt og diskuterte, kunne jeg av og til lytte til deres samtaler, og deres ord trengte inn i mitt hjerte. Og slik ble jeg selv beriket. Nå vises jeg selv respekt, men jeg er en fallen sjel og en ukvalifisert person. Den respekten som tilkommer meg er ikke min egen - den tilhører min guru. Ikke noe av det jeg besitter er mitt - det er min guru's eiendom. Det eneste jeg selv har, er mitt vennskap med de gudshengivne. Dette er min eneste eiendom. Og selv dette har jeg fått av mine læremestre - Shrila Bhakti Rakshaka Shridhara Deva-Goswami Maharaja og Shrila A.C. Bhakti Vedanta Swami Maharaja Prabhupada.

(Dette foredraget ble holdt under Shrila Govinda Maharaja's første besøk i New York i 1993. Det ble opprinnelig utgitt på engelsk i The New York Harmonist sommeren 1995. Den oversatte utgaven er noe forkortet.)