OM DET SYVENDE VERSET I HERREN CHAITANYAS 'SHIKSHASHTAKA'
Kommentar ved Shrila Shridhara Maharaja
 
     yugayitam nimeshena
     chakshusha pravrishayitam
     shunyayitam jagat sarvam
     govinda-virahena me

"O Govinda, foruten deg er verden naken. Likt regn velter tårer frem fra mine øyne, og selv et øyeblikk synes å vare evig."

Av og til oversettes dette verset: "O Govinda, i ditt fravær oppleves selv et øyeblikk som tolv år eller mer." Ordet /yuga oversettes av og til som 'tolv år'. Noen hengivne forklarer dette med at Chaitanya Mahaprabhu i hele tolv år opplevde den mest intense form for adskillelse fra Krishna, grepet av Radharani's sinnsstemning. Og i sanskrit-ordboken sies det at en /yuga varer i tolv år. Dette er altså en mulig tolkning. En annen fortolkning av ordet /yuga er 'årtusen', 'tidsalder' eller 'en uendelighet'.

Sri Chaitanya Mahaprabhu sier: "Et øyeblikk virker som en uendelighet, og tårer velter fram fra mine øyne. Slik det i regntiden oppstår oversvømmelser, er det som om øynene mine nå holder på å flomme over. Det synlige holder på å bli usynlig - jeg er så langt unna mine hverdagslige livsomstendigheter at jeg er ute av stand til å se noe som helst. I mitt indre føler jeg en så sterk dragning mot uendelighetens midtpunkt at jeg er ute av stand til å se noe annet, uansett hvor jeg kaster mitt blikk. Alt synes å være nakent, siden det er som om Govinda har trukket seg bort fra meg.

"En slik underlig følelse finnes i mitt indre. Alt annet er uten interesse. Hele mitt indre trekkes mot Govinda, og det så sterkt at jeg føler meg som en fremmed i forhold til mine omgivelser. Jeg innehar ikke lenger noenting - ingen bevissthet. Alt har gitt seg avgårde - mot det uendelige."

Når det oppstår tørke, skrumper alle elver og innsjøer inn. Vannet fordamper, inntil ikke så mye som en dråpe er å oppdrive. Omtrent slik er det nå. Alt det som virker tiltrekkende er så fullstendig fraværende at alt synes å være nakent og tomt. Mine sanser, mitt sinn og alt annet har blitt ført avgårde henimot den alt-tiltrekkende, fullstendig vakre og sødmefylte legemliggjørelsen av Guddommens persolighet Shri Krishna, han som er virkeligheten den vakre.

Av og til kan avstanden mellom forening og adskillelse virke som årtusener. Den hengivne tenker: 'Det er så lenge, lenge siden minnet om møtet med Krishna svant hen'. Han har bare en vag erindring tilbake: 'En gang var jeg forent med Krishna, men det er så lenge siden at det virker som det har gått en evighet siden dengang. En gang hadde jeg en svak fornemmelse, men selv denne er nå borte, kanskje for alltid.' Han føler en dyp skuffelse, desperasjon.

En slik målestokk er å finne i uendelighetens verden. Akkurat slik vi måler avstanden mellom planeter og stjerner i lysår, måles sinnsstemninger i den åndelige, transcendentale verden med en liknende målestokk. Hvor dristige er vi ikke når vi snakker om ting som er så store, så langt hinsides vår fatteevne og hva vi har rett til å gripe.

Til å begynne med tenker den hengivne at 'dersom jeg blir løftet opp til en så opphøyet form for hengiven tjeneste, vil også jeg oppleve indre tilfresstillelse. Jeg vil ikke lenger tørste etter noe annet, men føle ro og tilfredsstillelse i mitt indre.' Men veksten i hans hengivne liv har så tatt en uventet sving, og ført han til en uventet livssituasjon.

Guddommelig kjærlighet er slik at når selv en dråpe av den gis som medisin til en lidende pasient, så er det nok til at han vil føle seg helbredet. Samtidig trer han inn i en farlig tilstand. Han tenker: 'Jeg følte meg rørt da jeg så hvordan de hengivne felte tårer uten stans, og da jeg så hvordan håret deres reiste seg og stemmene deres ble forandret når de fremsa Krishnas navn. Slike symptomer på åndelig kjærlighet tiltrakk meg, og jeg innbilte meg at dersom også jeg kunne oppnå slike symptomer, så ville jeg føle sann tilfredsstillelse. Men hva opplever jeg nå som jeg har oppnådd en slik tilstand? Jo, det helt motsatte.'

Når han virkelig kommer i forbindelse med det uendelige føler den hengivne seg håpløs, for nå føler han at utviklingen ikke lar seg stoppe. 'Faktisk er det heller som om jeg føler meg stadig mer maktesløs, dess nærmere jeg kommer i forbindelse med det uendelige.' Jo større fremskritt vi gjør, jo klarere ser vi at det virkelig /er uendelig. Dermed svinner vårt håp. Men vi er ikke lenger i stand til å vende om. Vi kan ikke lenger snu, vi kan bare gå videre. Dette er den sanne hengivnes innstiling.

Til tross for at vi ser at det som ligger foran oss er uten ende, kan vi ikke vende om. I stedet føler vi maktesløshet, og vi tenker: 'Den høyeste, sødmefylte ambrosia finnes rett foran meg, men allikevel er jeg ute av stand til å gripe den, ute av stand til å smake den. Men allikevel er den så tiltrekkende at jeg ikke kan snu ryggen til den. Og uten at jeg når den, virker et kort tidsrom som millioner av år.'

Den hengivne tenker at 'Et langt epoke har svunnet hen, men fremeles opplever jeg savn. Jeg strekker meg fremover, men jeg når ikke fram selv om tiden går. Og tidens løp er uendelig. Ukjente antall elver av tårer springer frem fra øynene mine og drypper nedover fra ansiktet mitt, men allikevel er ikke målet innenfor rekkevidde. Mitt indre er helt tomt. Jeg kan ikke engang se for meg hva fremtiden vil bringe. Men jeg har heller ikke noen dragning eller tiltrekning mot noe annet som kanskje kunne ha trørstet mitt lidende legeme.

'Ikke kan jeg forestille meg trøst fra noen annen kant heller. Alle andre muligheter er utelukket. Jeg er fullstendig grepet av Krisna-bevissthet og kjærlighet til Krishna. Dersom noen kan komme meg til unnsetning, så hjelp meg! Jeg er fortapt. Jeg er hjelpeløs. Dersom noen kan hjelpe, ber jeg dem om å redde meg.'

Chaitanya Mahaprabhu sier at når vi har blitt dypt absorbert i kjærlighet til Krishna, vil vi ikke lenger være i stand til å legge denne kjærligheten bak oss. Tvert imot vil vår tørst vokse, uten at vi føler tilfredsstillelse. Vi befinner oss midt oppe i det som kan synes å være en grusom situasjon.

Den tiltrekningen til Krishna som våkner i vårt indre, vil føre oss hit. Når en hengiven virkelig kommer i forbindelse med Krishna, vil hans livssituasjon bli fullstendig ensrettet, den vil utelukke alt annet. Hele hans fokus vil bli rettet mot Krishna.

I dette verset beskriver Shri Chaitanya Mahaprabhu hvordan den hengivne går videre, og en dypere forståelse av Krishna vekkes opp. Og så, når han ser Krishna rett foran seg, men allikevel ikke er i stand til å nå ham, vil han oppleve denne adskillelsen. Dess større fremskritt han gjør, dess sterkere blir avmaktsfølelsen. Shri Chaitanya Mahaprabhu's mest opphøyede råd vil hjelpe oss å tilpasse oss denne intense følelsen av savn. Han forteller oss: "Du kommer til å forsvinne i bevisstheten om Krishna. Og hvilken posisjon vil du så besitte? Du er en dråpe, og du vil bli ført til den guddommelige kjærlighetens uendelige hav."