OM DET FJERDE VERSET I HERREN CHAITANYAS 'SHIKSHASHTAKA'
Kommentar ved Shrila Shridhara Maharaja
 
        na dhanam na janam na sundarim
        kavitam va jagad-isha kamaye
        mama janmani janmanishvare
        bhavatad bhaktir ahaituki tvayi

"O herre, jeg ønsker meg verken rikdom, følgere, vakre kvinner eller frelse fra denne verden. Alt jeg ber om er årsaksløs, hengiven tjeneste til deg, liv etter liv."

La oss hente inspirasjon i disse ordene. Herren Chaitanya sier at han verken ønsker seg penger (na dhanam), popularitet eller følgere (na janam), eller vakre kvinners selskap (na sundarim). "Jeg ønsker verken å bli kjent eller oppnå en dikters berømmelse (kavitam va). Ved siden av denne direkte oversettelsen, har Shrila Bhakti Siddhanta Saraswati og Shrila Bhakti Vinoda Thakura i sine forklaringer gitt en utdypende, omfattende forklaring.

Vår guru mahataja skriver i sin kommentar at penger, følgere, kvinner og dikterkunst her henviser til henholdsvis plikt (dharma), rikdom (artha), sanselig nytelse (kama) og befrielse (moksha). Og Shrila Bhakti Vinoda Thakura forklarer at 'rikdom' i dette verset henviser til de godene man opparbeider seg ved å utføre sin plikt, i tillegg til at det kan referere til artha, økonomisk utvikling. Han skriver videre at 'følgere' innebærer nærhet som gir glede: Kone, barn og så videre. Ordet sundarim betyr kama, å være omgitt av vakre kvinner.

Til sist henviser kavitam, 'poesi', til moksha - befrielse eller frelse. Øyensynlig er befrielse svært viktig, men sannheten er at både befrielse og poesi kun er vakre ord. Forløsning er kun innbilt, for til sist innebærer forløsning, moksha, at hele ens eksistens opphører.

Herren Chaitanya sier: "O du verdens herre, jeg ber kun om å motta spontan hengivenhet til deg, uten noe ønske om gjengjeldelse. Jeg ønsker å innta en naturlig, spontan og tjenende livsholdning." Prema betyr godhet, kjærlighet. Prema betyr: "Jeg vil tjene deg, og til gjengjeld ber jeg kun om at min tilbøyelighet til å tjene deg blir stadig sterkere og mer inderlig. Slik pengelånerne plasserer renteinntektene sine i nye investeringer, ønsker jeg at min tiltrekning til deg må vokse i styrke."

Dette er den hengivnes bønn til Krishna. "Jeg tjener deg, og dersom du vil belønne meg, ber jeg om at du må forfine min tilbørlighet til å tjene deg. Uavhengig av hvor jeg har blitt født på grunn av mine tidligere gjerninger (karma), ønsker jeg kun å tjene deg, Herre. Jeg ber ikke om annet enn ren hengivenhet til deg, uten andre motiver eller baktanker."

Rundt oss er vi omgitt av fristelser i form av rikdom, berømmelse, kvinner og et ønske om befrielse, altså dharma, artha, kama og moksha. Våre konvensjonelle mål her i livet blir slik gradert på en trinnvis, vitenskapelig måte. Men Shri Chaitanya Mahaprabhu sier: "Jeg ønsker meg ingen av disse tingene, men kun å bli tiltrukket av deg, Herre. Jeg ber ikke en gang om befrielse fra vår verden, med baktanker om at det da ville blitt lettere å tjene deg."

Vi må unngå å stille krav til Gud. Dette er den reneste form for bønn: "Som et resultat av mine gjerninger, min karma, vil jeg kanskje bli gjenfødt som et dyr eller en fugl, og jeg kan bli født hvor som helst - selv i helvete. Men ikke noe av dette er av betydning, for jeg har kun ett ønske: At min tiltrekning til deg aldri må forsvinne. Måtte min tiltrekning til deg alltid fortsette å vokse."

Bhakti, hengivenhet, er av natur ahituki - den er årsaksløs. Den er en naturlig tilstand som ikke har noe annet mål. Noen vil kanskje hevde at dersom avkastning alltid brukes til videre investeringer, vil man aldri kunne nyte godt av den fortjenesten man har oppnådd. Men det vi søker er den gleden som oppnås ved å gi av seg selv - "la andre glede seg på min bekostning." Her er grunnlaget for den høyeste formen for glede. Den hengivne ønsker å være oppofrende for at Krishna skal kunne glede seg i andres samvær.

Bhakti Vinoda Thakura bruker et eksempel: Et uvitende barn er forsvarsløst i møte med sykdom og fiender. Og på samme måte kan farlige forseelser og overtramp mot det hellige Navnet forekomme i det åndelige livets barndomsstadium. Men etterhvert som ens innsikt vokser, vil ikke de samme forseelsene dukke opp som hos nybegynneren. Videre sier han: "Det hellige Navnet er så vakkert, tiltrekkende og storstilt at jeg ønsker å dø sammen med alle mine forseelser, dersom det kan føre til at andre kan oppleve den gleden som finnes i det hellige Navnet." Hans ønske er å ofre seg selv, slik selvmordsbombere utruster seg med bomber for å angripe et fiendemål. Selvmordsbombing hadde sitt opphav i den japanske kampanjen mot britene under andre verdenskrig. Når Hitler fikk høre om deres fryktløshet ble han så imponert at han mente at selv tyskerne her hadde noe å lære av japanerne. På en liknende måte ber også Shrila Bhakti Vinoda Thakura om at han selv måtte gå tapt sammen med alle sine mangler, for at alle skulle oppleve den sødmen som finnes i det hellige Navnet.

Også den store hengivne Vasudeva Datta ber: "Herre, la meg bære alle levende veseners synd, og kast meg ned i helvete, for at andre skal kunne nyte godt av mitt offer. Måtte alle levende vesener oppleve kjærlighet til Krishna."

Men en slik storsinnet, oppofrende holdning leder selvsagt verken til død eller selvutslettelse. Det sies tvert imot at 'man må dø for å leve', og når vi føler en så sterk tiltrekning til vår Herre at en slik stemning oppstår, vil vi oppnå smaken av et høyere liv. Det er denne gleden, som uttrykkes i siste vers av Herren Chaitanyas dikt, vi søker etter.

Et liknende eksempel finner vi i beretningen om den store Narada Muni som gikk til gopiene for å be om å få samle støvet under deres føtter, fordi dette ville virke som en medisin mot Krishna's hodepine. I denne historien finner vi en total selvoppofrelse, og her er vi ved selve kjernen i det hengivne livet. Offervilje er helt sentralt i den hengivnes liv. I den grad man ofrer seg selv, vil man bli beriket. Å ofre vil si 'å dø for å kunne leve'. Dette er ett av mine favorittuttrykk. Det stammer fra filosofen Hegel: "Dø for å kunne leve." Krishna er den største og viktigste vi kan gi av oss selv til, så la oss ikke nøle med å gi oss hen til Ham.