Shri Chaitanya Mahaprabhu

Startside
Innføring
Vår tro
Historie
Læremestre
Ordliste
Tidsskrift
Boksalg
I Norden
Musikk
NY: I media
Bilder
Skoleside
Kontakt
Kalender
Lenker

OM DET ANDRE VERSET I HERREN CHAITANYAS 'SHIKSHASHTAKA'
Kommentar ved Shrila Shridhara Maharaja

 
 
        namnam akari bahudha nija-sarva-shaktis
        tatrarpita niyamitah smarane na kalah
        etadrishi tava kripa bhagavan mamapi
        durdaivam idrisham ihajani nanuragah


"O Herre, ditt hellige navn
skjenker alle levende vesener lykke
og du har uendelige navn
slik som Krishna og Govinda,
hvori du åpenbarer deg.

I dine mange hellige navn
har du i din godhet lagt ned
all din Guddommelige kraft,
og det finnes ingen strenge regler
for hvor og når
dine hellige Navn kan fremsies

Ut av din årsaksløse nåde
har du steget ned
i form av åndelig lyd,
men til min store sorg
nærer jeg ingen kjærlighet
til dine hellige Navn"

Kommentar:

Her sies det: "O herre, du har åpenbart fremsigelsen av ditt hellige navn, og all din kraft er lagt ned i disse navnene." Både Krishnas hellige navn og dets kraft er evige. Alle krefter, all energi er å finne i Krishnas hellige navn. Og det er ikke fastsatt noe spesielt sted eller tidspunkt for fremsigelsen av hans navn. Det er ikke slik at man bare kan fremsi det om morgenen, bare etter å ha tatt et bad, eller bare etter at man har reist til et hellig sted – det finnes ingen slike betingelser. Man kan fremsi Krishnas navn nårsomhelst og hvorsomhelst, og under alle slags omstendigheter.

Her sier altså Shri Chaitanya Mahaprabhu: "O Krishna, du har gitt alle og enhver en unik mulighet. Du er så uendelig storsinnet at du har gitt oss mulighet til å tjene ditt hellige navn (nama-bhajana). Allikevel er jeg den uheldigste av alle, for jeg har ikke noe oppriktig ønske om å fremsi ditt navn. Jeg har ingen tro, ingen kjærlighet, ingen naturlig tilbørlighet til å fremsi ditt navn. Om jeg ser inn i meg selv, finner jeg ingen dragning mot å fremsi ditt navn. Hva bør jeg så gjøre?"

Dette er det andre av Shriman Mahaprabhu's åtte læresetninger. Han sier: "O herre, fra din side har du gitt alt som behøves for å løfte meg opp fra denne verdslighetens sfære. Dine anstrengelser for å frelse meg er så storsinnede at alt du ber meg om, er at jeg viser medvillighet ved å godta din nåde. Allikevel vender jeg er døvt øre mot ditt storsinn. O herre, jeg er uten håp."

Shri Chaitanya har gitt oss store forventninger i det første av Shri Shikshashtakas åtte vers. Der forklarte han at syv virkninger vil følge av fremsigelsen av Krishnas hellige navn, dersom det fremsies på rett måte. Den første virkningen er at bevisstheten renses, den andre er forløsning fra alle verdslige betingelser. Som en tredje virkning oppstår sann godhet i våre hjerter, og denne godheten fører oss til Vrindavana. Deretter blir vi, under veiledning av herrens indre energi (svarupa-shakti, også kalt yogamaya), ført til forståelsen av vadhu: Vi er en kraft som er ment å tjene Krishna, uten motytelser. Vadhu vil si den rasa (stemning) som setter oss i forbindelse med herren, madhura-rasa.

Hvilke virkninger følger etter dette? Man blir som en partikkel i lykkens hav. Og denne lyken er ikke tørr eller statisk, men evig-ung og dynamisk. Den er ekstremt rensende - selv om fortsatt innehar en individuell bevissthet, vil vi føle at alle aspekter ved vår eksistens blir virkelig renset når vi fremsier Guds navn. Og dette er ikke bare noe som skjer med den enkelte, men med alle som er forbundet med nama-sankirtana (lovsang av det hellige navnet). Man opplever en masseomvendelse, en storstilt renselse, den høyeste renselse. Dette er de syv følgene av å fremsi det hellige navnet.

Men etter å ha fremlagt sin tese i det forrige verset, fremfører han nå en antitese i dette andre verset: Hvorfor opplever vi så mange vansker dersom det finnes så mye håp i det hellige navnet? hva består våre vanskeligheter i? Hvorfor kan vi ikke dra fordel av alt det guddommelige storsinn som er å finne i det hellige navnet? Uendelig nåde strømmer fra Krishna. Han har skjenket oss så mange muligheter, og han forventer så lite av oss. Vi må bare ha litt smak, en viss iver etter å ta imot det hellige navnet. Men her er vi ved selve problemet; vi er uten smak, uten iver. Har vi så noe håp om å oppnå en slik smak?

Det er mulig at vi forholder oss til det hellige navnet rent formelt, men ikke i vårt hjertes innerste. Hvordan kan vi da ha noe håp om å gjøre virkelige fremskritt? Dette spørsmålet blir besvart i neste vers.

Man er ikke uten håp selv om man ikke besitter det lille som behøves for å motta det hellige navnets gave. For ved å komme til innsikt om dette, vil det automatisk oppstå en ydmyk holdning. Når man begynner å utøve hengivenhet mot uendelighetens herre, kan man ikke annet enn å føle seg uverdig. Man tenker: "Jeg har ingenting å gi i gjengjeld, jeg eier ikke engang det minstemål som behøves for å motta Guds nåde." Deretter blir man ført frem til en forståelse av at "jeg er uverdig. Jeg er fullstendig tom."

I sitt hjerte føler den hengivne ikke bare at han er uverdig, men også at han er for for motbydelig til å kunne tjene herren. Krishnadas Kaviraj Goswami sier: "Jeg er mindre enn en mark som velter seg i avføring, og syndigere enn selv Jagai og Madhai (jagai madhai haite muñi se papishtha purishera kita haite muñi se laghishtha)." Vi bør ikke føle oss nedslått når vi ser at vi er uten selv det minstemål som kreves for å kunne tjene Krishnas hellige navn, for en slik sinnsstemning er helt naturlig for den hengivne.

Samtidig må vi vokte oss for en uærlig forståelse av vår egen hengivenhet, som vil hindre oss. Det er helt iorden å tro at "jeg har ikke den minste smak eller dragning for herren." Det å tro at "jeg har en viss smak, en viss iver, en viss hengivenhet," er derimot farlig.

Dersom vi skal kunne ha et forhold til det uendelige, må vi være fullstendig tomme. Vår selvfornektelse må være total. Det vi har oppnådd i det verdslige er et hinder, noe vi må trekke oss helt vekk fra. Vi bør tenke at "jeg er ingenting. Jeg er ikke verdig til å ta del i herrens tjeneste. Jeg er fullstendig uverdig." Vi må trekke oss fullstendig bort fra egoismens verden og la oss gripe av yogamaya, herrens indre kraft. En slave er uten egne rettigheter - hans herre innehar alle rettigheter. Alt er hans. Ved å virkelig innse dette, blir vi verdige. Så snart vi antar at vi er verdige i oss selv, oppstår det problemer på vår vei. Derfor sier Shri Chaitanya Mahaprabhu selv: "Jeg finner ikke det minste spor av kjærlighet til Krishna i mitt eget hjerte (na prema gandho' sti darapi me harau)." Dette er den virkelige målestokken for ydmykhet. Og en slik følelse må være ektefølt og oppriktig, det må ikke være snakk om etterlikning. Her må vi være forsiktige.Vi må vokte oss for å etterlikne de høyeste hengivne. Det å virkelig oppleve, å faktisk forstå at vi ikke er i besittelse av noe som helst, men at alt er hans – det er det eneste som behøves for å kunne fremsi Krishnas hellige navn.