EN SAMTALE MED NORA MORELL FRA TYSKLAND
Av Shrila Bhakti Siddhanta Saraswati Thakura
 
Vi bør ha en dyp tiltro til Guddommen. Vi er uendelig små og begrensede, så det er ikke annet enn passende at vi forholder oss til det som er ubegrenset. Om vi ikke anstrenger oss i så måte, vil vi med all sannsynlighet forbli bundet til denne verdens ytre virkelighet. Selv venner og bekjente er bare hos oss for en kort tid – også de vil forlate oss når deres tid her i verden er over.

Uansett hva vi foretar oss, så bør vi rette oss mot det Guddommelige. Vi behøver ikke foreta oss noe for å dekke våre egne, midlertidige behov, siden vi jo står i et avhengighetsforhold til Ham. Vi som er uendelig små, bør ha Ham som vårt endemål. Vi bør vie alle våre handlinger til Ham, og ikke tro at vi har noen andre plikter eller gjøremål utenom dette. Vi bør gjøre alt i hans tjeneste.

Dette er det eneste mål vi har for øye, i motsetning til hva folk flest streber etter. Dette ytre, grove legemet er ikke ment å eksistere i mer enn hundre år, og våre mentale anstrengelser betinges også av denne menneskeformen. Men til sist vil vi forlate alt verdens slit, og da vil også vårt forhold til denne ytre verden opphøre, uansett hvor sterkt vi ønsker å være knyttet til tingenes ytre, synlige natur. Dersom vi ønsker å forbinde oss med det uendelige, bør vi så godt vi kan legge bak oss alt det som drar oss mot det som er endelig og kortvarig. Ellers vil vi bli materialister, og ikke noe mer.

Det endelige og begrensedes forlokkende fristelser vil stimulere oss og forbinde oss til denne verdens tanker og ideer, og vi vil konsentrere oss om ytre, legemlig utvikling, og ikke vårt forhold til det som er uendelig. Vi er alle uendelige, men vi er uendelig små. Gjennom vår likegyldighet har vi vist at vi ikke ønsker Hans nærvær. Likt stjerneskudd har vi sprunget vekk fra Ham, vi har gjort opprør mot dette høyeste vesen.

Om vi vil vende tilbake til Ham, er det avgjørende at våre handlinger og våre omgivelser peker mot Ham og Hans tjeneste. Innledningsvis må vi forsøke å finne ut hvem Han er, hva slags skikkelse Han er. Og hvordan kan vi så vende tilbake til Ham? Først når vi forstår at Han befinner seg ovenfor alt det som finnes her i fenomenenes verden, vil vi føle behov for å nå Ham og omgås Ham.

Hans omgang kan kun vinnes dersom vi klarer å unngå alle de ytre hindre som holder oss som er uendelig små borte fra det absolutt uendelige.

Våre mentale bestrebelser er kun ment å knytte oss til våre fenomenologiske omgivelser. Men visse filosofer har antatt at vi også kan rette våre mentale anstrengelser mot Ham i Hans abstrakte form, i stedet for naturen, Hans manifesterte form. Men den manifesterte, åpenbarte naturen er her nettopp for at vi skal kunne knytte oss til Ham ved dens hjelp. Vi kan ikke nå hans nærvær gjennom ulike former for askese eller fornektelse, selv om heller ikke fenomenologiske gjenstander er verdt å trakte etter i seg selv. Selv om de har en innvirkning på oss, er tingene forgjengelige, og ved livets ende vil de ikke lenger kunne hjelpe oss. I motsetning til materialistene tror vi ikke at vi vil opphøre å eksistere. Materialistene tror at alt vil opphøre når vi dør, at alle våre vansker da også vil opphøre. Men denne enfoldige forestillingen bør vi legge bak oss.

La oss ved alle våre handlinger rette oss mot det uendelige som vi av natur er forbundet med, vi som er uendelig små. Vi er verken kropp, sinn eller den ytre atmosfæren som omgir oss, og vi må slutte å identifisere oss med alt dette. Dersom vi ikke for enhver pris legger alt dette bak oss, vil vi fanges inn av verdens sedvanlige gang.

Mange folkeslag bruker laverestående dyr som mat. I eldgamle tider var kannibalisme utbredt, og mennesker åt menneskekjøtt. Man anså den gang det menneskelige legemet som egnet for å fortæres. Men også senere, da sivilisasjonen utviklet seg, og mennesket la kannibalisme bak seg, fortsatte man å fortære dyrekjøtt. Religionenes utvikling har på mange måter forhindret dyreplageri, og nå har vitenskapsmenn bevist at selv planter har liv og kan føle smerte så vel som glede.

Selvsagt betyr ikke dette at vi bør begå selvmord ved å avstå fra all mat. Denne problemstillingen unngås når selv mat brukes i det uendeliges tjeneste. Alt har sitt opphav hos Ham, og til Ham vil alt vende tilbake. Alt er ment brukt i Hans tjeneste, enten det er besjelet eller ei. Om vi stikker noe unna for oss selv, bedrar vi det uendelige ved å forblendes av den dagligdagse måten å betrakte tingenes ytre natur, til tross for at vi er uendelig små. Vi må gjennomskue denne misforståelsen. La oss rette blikket mot Sannheten, og strebe etter å nå den.

Dersom vi er oppriktige, vil han gjøre seg synlig for oss. I stedet for å feste overfokusere på det som er kortvarig, bør vi vie våre handlinger til Ham. Vi er ikke ment å handle bare for vår egen skyld, og vi bør ikke tenke på fruktene av våre handlinger som om de er våre egne, men heller utføre dem for å glede Ham. Dypest sett er vår natur tjenende. Dersom vi holder hunder, er vi hundenes tjenere, og dersom vi holder hester, står vi i deres tjeneste. Altruisme vil si å stå i menneskehetens tjeneste. Hinsides alt dette bør vi så langt vi kan etterstrebe å tjene det uendelige. Siden han er kilden til både alt liv og all materie, er det i virkeligheten det ubegrensede vi burde tjene, og ikke det som er begrenset.

Vanligvis fester man seg ved tingenes ytre, misvisende natur, og derfor er de fleste i villrede om hva de bør gjøre, hva som er livets mening. Og som intelligente mennesker bør vi også være forsiktige, og sette oss grundig inn i ting på rett måte. Vi bør verken la oss villede av tingenes ytre form eller deres iboende status. Vi bør ikke innordne oss slik at alt omkring oss begrenses til kun å tjene livets sedvanlige formål. Selvsagt ønsker vi ikke å utsettes for verdens dystre sider, men tvert imot et fredelig liv. Av og til opplever vi en viss glede ved å følge samfunnets lover, regler og forordninger. Men så dukker igjen problemer opp på grunn av misforståelser i møtet med utenforstående. I bakgrunnen virker krefter vi ikke selv klarer å forstå med vårt nåværende sanseapparat.

Sansene våre er rett og slett ute av stand til å gripe sannheten. Den tilsynelatende hengivenheten og sannferdigheten mennesker skjuler seg brak, forblender oss ofte. Tingenes ytre natur, deres form og vesen kan av og til være til hinder for vår søken etter det uendelige. Men det står faktisk i vår kraft å forstå menneskehetens erfaringer gjennom de siste ti tusen årene. Vi kan, dersom vi vil, søke etter den livsveien som er mest egnet for oss, i stedet for å leve slik som alle andre omkring oss gjør. Sansene lar seg villig stimulere av de fenomenene som omgir oss, mens det som er oversanselig lett tilsidesettes. Det som gjenspeiler det evige, som åpenbarer det evige, så vel som selve evighetsaspektet settes fullstendig til side.

Ordet “uendelig” kan forklares på ulike måter. Vi har erfaring med det som er begrenset og uønskelig, og selve sinnet er begrenset av natur. Sinnet skiller kun mellom ting for sansenes skyld. Det ubegrensede beskrives som noe som har forbeholdt seg retten til å ikke bli grepet av menneskets sanser. Dersom det uendelige er et fenomenologisk objekt (som vi ved egen anstrengelse vil kunne forstå og gripe – overs. anm.), ville vi også kunne utøve makt over Ham. Men dette er ikke sakens natur. Tvert imot bør vi heller forsøke å tjene Ham. Vi bør aldri anse oss selv for å være nytende vesener, og se på Gud som en gjenstand for vår nytelse, for dette vil aldri være tilfelle.

Vi tvinges opp i mange situasjoner vi egentlig ønsker å unngå. I vårt indre bør vi derfor søke etter en atmosfære hvor alt vil styrke vår forbindelse med det uendelige. Vi søker det som er fullkomment, evig rent og ønskverdig, og ikke å bindes til det som er flyktig og villedende. La oss unngå å sette grenser for hva Gud er, i påvente av at Hans budskap vil bli klart for oss i alt dets fylde. Først da vil vi virkelig være i Hans nærhet. Derfor burde vi sette av tid for å kunne gjøre framskritt i vår søken etter det Guddommelige.

Vi er svært, svært små: Så fort vi overveldes av krefter utenfor oss selv, begynner vi å bekymre oss, dersom vi ikke har søkt tilflukt hos det som er uendelig og absolutt. Men som stjerneskudd fyker vi av gårde fra Ham, i stedet for å søke vårt opphav. Her varer ting kun en kort stund, men hos Ham er alt evig. Bør vi ikke ha dette som vårt endemål? I så fall vil vi kunne strekke oss hinsides både impulser fra våre omgivelser og vitenskapens oppdagelser.

Det finnes så mye som er skjult og hemmelig for oss, ting vi kan gripe ved å høre om det. Ved å lære kunsten å lytte nøye til det som fortelles av den som bærer bud om det Guddommelige, vil vi etter hvert også selv kunne nærme oss Guddommen.