SAMSKARA: MØTET MELLOM ØST OG VEST
Fra en samtale med Shrila Bhakti Sundara Govinda Maharaja

Besøkende: Jeg har et spørsmål om samskara. Som du ser kommer jeg fra Vesten, og ofte undrer folk seg over hvorfor man med en slik bakgrunn søker til en religion med røtter i indisk kultur. Kan du forklare hva samskara er, og hvordan vi som er fra den vestlige verden bør forholde oss til vår bakgrunn?

Shrila Govinda Maharaja: Samskara er et sterkt bånd som knytter en til samfunnet. Samskara er en del av sinnslegemet. Åndslegemet dekkes over av et sinnslegeme, som igjen dekkes over av det materielle legemet. Forutsetningene som finnes i vår samskara er en del av oss som vi ikke kan se bort fra, men den er ikke et hinder for at vi kan utøve Krishna-bevissthet. Allikevel er det en del av samskara må man unngå dersom man vil utøve sann Krishna-bevissthet. Først av alt må man utvikle ydmykhet, som er viktig for oss alle, deretter overbærenhet. Så kan man legge sin samskara bak seg.

Uansett syns jeg ikke det er så skadelig at vestlige mennesker har sin egen samskara. Av og til kan den faktisk være til hjelp for dem. La meg gi deg et eksempel. En indisk gutt i begynnelsen av tyve-årene har ikke en gang frihet til å bruke pengene sine slik han selv vil. I Vesten derimot står ungdom vanligvis fritt allerede fra de tidligste tenårene. Deres foreldre godtar at de velger å følge sin egen vei, leve ut sin samskara. Slik er det ikke i India. Der har tyveåringer like mye frihet som femåringer i forhold til sine foreldre.

Jeg har mange disipler fra Vesten, og de står fritt til å utøve Krishna-bevissthet, mens indiske ungdommer ikke har slik frihet. Fra fødselen av er de avhengige av sine foreldre. En av mine kvinnelige disipler her i London er 24 år gammel, og allerede ferdig med sin doktorgradsavhandling. Men hun må fremdeles følge sine indiske foreldres ønsker, og tilsidesette sine egne. Hun har et ønske om å vie hele sitt liv til utførelsen av Krishna-bevissthet i et tempel, men hennes foreldre insisterer på at hun må gifte seg. Hun er også påvirket av sine vestlige omgivelser, men foreldrenes ønske er allikevel avgjørende for henne.

På en måte er dette utvilsomt en god ordning. Foreldrene har stor erfaring, og et bedre utgangpunkt for å vite hva som er rett og galt enn henne. En slik ordning er altså bra for familien, men ikke for individet. Om noen ønsker å velge en annen vei her i livet, har de ikke mulighet til det. Vestlige ungdommer, derimot, har større valgfrihet. Om de velger å leve et liv hengitt til Gud, det vi kaller et liv i Krishna-bevissthet, gir foreldrene deres villig sine velsignelser. Ved et besøk i Australia gav jeg vaishnava-innvielse til en ung mann, og hans foreldre var glade for at sønnen deres hadde valgt en god vei her i livet. Ved en annen festival i Australia deltok til og med en gutts besteforeldre ved hans innvielse, og de gledet seg oppriktig over barnebarnets valg. De omfavnet sitt barnebarn og sa "du får god veledning i ditt åndelige liv, og dette er ditt eget valg. Vi gleder oss på dine vegne. Mange ungdommer velger et liv med rus, kjøttspising, pengespill og løssluppenhet, men ditt valg er helt annerledes. Du har valgt å holde deg unna alt dette, og vi gir deg vår støtte og våre velsignelser." Jeg gledet meg veldig da jeg så hvor kjærlige moren og bestemoren var i forhold til sønnen sin.

De menneskene jeg møter her i Vesten har lettere for å gå inn i Krishna-hengivenhetens tradisjon enn indisk ungdom. Derfor mener jeg at en slik samskara er positiv dersom man forsøker å forandre den i riktig retning. Du avstår fra pengespill og kjøttspising, og det er bra at du slik forsøker å unngå din samskara. I samfunnet rundt deg lever de annerledes, men din gode samskara virker i bakgrunnen slik at du ønsker å utføre Krishna-bevissthet. Uten velsignelser og nåde fra alle vaishnavaers guru, Chaitanyas nære venn Nityananda, er det uansett umulig å bli en del av Krishna-tradisjonen.

Besøkende: Er det tilrådelig at jeg leser kristen litteratur om det inspirerer meg? I en av Shrila Shridhara Maharajas bøker har jeg lest at veien til Gud kan gå gjennom mange ledd...

Shrila Govinda Maharaja: Slike bøker er skrevet for å hjelpe oss, og deres råd er aldri at vi hedonistisk skal forsøke å nyte så mye som mulig. Religiøse bøker er av positiv verdi. Men det er også nødvendig å ha en veileder. Du kan lese dem ellers også, men det vil være utenfor tradisjonens grenser. Vi kan utvikle oss, men det må skje innenfor et system. Du står fritt til selv å velge hvilken tradisjon du vil gå inn i, men deretter må du utvikle deg innenfor den utvalgte tradisjonen. Jeg har selv studert både Bibelen og Koranen, for som religiøs veileder er det nødvendig for meg å kjenne til ulike tradisjoner. Folk stiller meg spørsmål som jeg må kunne besvare for at de skal ha tiltro til meg. Jeg har studert mange ulike bøker og filosofiske retninger ved å høre fra min åndelige veileder Shrila Shridhara Maharaja, og min erfaring er at de forskjellige religionene ønsker å hjelpe oss på vår vei.

Det er ikke skadelig å studere litteraturen deres, så lenge forfatterne ikke er fanatiske, men fanatisme er alltid svært farlig. Det finnes ytterliggående muslimske fundametalister, men Koranen selv er ikke et fanatisk skrift, det er en bok som kan hjelpe oss. Allikevel finnes det senere muslimske forfattere som hater andre religioner, og det alltid galt. Det er ved Guds vilje de ulike religionene har trådt fram. Dette er den rette måten å se ting på. Allikevel må vi velge vår egen livsvei. Av erfaring har vi sett at det ikke er noe galt med vaishnavismen. Hva er galt med ydmykhet, overbærenhet og respekt? Det er mulig for oss å gjøre et valg, men deretter må vi oppføre oss varsomt. Dersom min far utsettes for et angrep, bør jeg ikke unnlate å forhindre angrepet under pårop av å være ydmyk. Enhver kultur er tilpasset tid og sted, og det er nødvendig å forstå disse omstendighetene rett.

Besøkende: I India dyrker hinduene Krishna, men mange ser på ham som en av de mange halvgudsskikkelsene. En dag dyrker de kanskje Krishna med ønske om å få barn, dagen etter halvguden Ganesha for å få penger.

Shrila Govinda Maharaja: Det er nødvendig å finne sin vei her i livet, å se hva man trenger langs veien. Om jeg trenger rikdom, vakre kvinner og berømmelse, kan jeg gå en annen vei. Men dersom jeg søker åndelig rikdom, min egentlige natur, må jeg bryte med mine tidligere illusjoner. Hvis jeg ønsker å oppdage min egentlige natur, så vil jeg finne den i mitt indre, i mine følelser, mine tanker og min vilje. I dem ligger åndesjelens natur og kraft. Dersom jeg ønsker å gå denne veien, må jeg legge bak meg mine tidligere tendenser, og gjøre alt for Krishna.

Vi må alltid forsøke å utvikle oss på en forsiktig, harmonisk måte. Harmoni finnes overalt, og der det ikke fins harmoni, må jeg selv skape harmoni. Ellers oppstår uro, og vår hengivenhet forstyrres. Et harmonisk forhold til omgivelsene er altså nødvendig i vår utvikling. Jeg har ikke en gang rett til å spise et enkelt frø, for selv i frøet er det liv. Hvordan skal jeg så livære meg? Jeg kan ikke overleve om jeg ikke tar annet liv for å opprettholde mitt eget. Vaishnavisme vil si å forsøke å forandre en slik livsstil. Ved å spise prasadam vil jeg forsøke å livnære meg. Prasadam vil si det som er ofret til Krishna, og det er nirguna, bortenfor materielle verdier og kvaliteter. Jeg må tenke som så at det jeg spiser, det mottar jeg fra Krishna. Mine handlinger må jeg også utføre for Krishna. Og slik vil sinnet gradvis falle til ro.

Jeg blir fri til å handle, for jeg handler ikke for min egen del, men for Krishna. Ansvaret for handlingenes følger er ikke mine, de hviler hos Krishna. I Bhagavad-gita sier Krishna: Karmany evadhikaras te, ma phaleshu kadachana (2.kapittel, vers 47). Søk ikke etter resultater, men forsøk å yte ditt beste. Jeg vil sørge for resultatene. Gå fram på denne måten, så vil jeg se til at du belønnes. Dette er Bhagavad-gitas råd. Også vi utfører vi handlinger, men vi utfører dem for Krishna.

Om resultatene som tilfaller meg øyensynlig er negative, vil jeg allikevel ikke anse dem for å være dårlige. I går ble min venn, munken Sagara Maharaja, plutselig syk, og i dag skal jeg egentlig delta på et tv-program. Men dersom Sagara Maharaja ikke kan bli med, og jeg følgelig heller ikke kan delta, vil jeg allikevel ikke tenke at dette er negativt. Jeg tenker som så at Krishnas vilje virker i bakgrunnen, og at det kanskje er en grunn til at jeg ikke skal delta på det programmet.

Prøv helt enkelt å se ting slik: fortsett vandringen lags din vei, men uten å tenke på om resultatene du vil oppnå er gode eller onde. Forsøk først å finne ut hvilken vei du egentlig vil gå, før du begynner å gå den. Så vil situasjoner gradvis dukke opp langs veien, som du igjen forsøker å forholde deg til på en harmonisk måte. Det er den rette framgangsmåten i åndelig liv.