LEVENDE TRO
Av Shrila Bhakti Rakshaka Shridhara Maharaja
 
Hengiven: Hvordan kan jeg lettest gjøre framskritt i mitt åndelige liv når jeg reiser tilbake til England?

Shrila Shridhara Maharaja: Ved å ha kontakt med en sadhu. Samvær med andre praktiserende er vårt beste hjelpemiddel i åndelig liv. Dette understrekes ofte i skriftene. 'Omgang' inkluderer både levende kontakt med andre utøvere og studier av skriftene, shastra.

Av disse to er direkte omang med et menneske som har hengitt seg til Gud det mest virkefulle hjelpemiddelet. Sanne utøvere er 'levende skrifter' - men det er viktig at vi omgås ekte utøvere, og ikke de som praktiserer falsk, imitert åndelighet.

Et lite lys vokser seg sterkere i nærheten av et større lys, men det har lett for å slukne i feil omgivelser. Den lille flammen klarer ikke å holde seg i live dersom den står alene, men omgitt av mange andre lys som avgir varme, vil også den lille flammen vokse. Også vårt eget indre liv vil blomste under rette omstendighetene. Og dersom vi må bruke alle våre krefter på å motså omgivelsene våre, vil vi tappes for alle våre krefter og visne hen.

Hvor gammel er du?

Hengiven: Enogtyve.

Shrila Shridhara Maharaja: Og dine foreldre, er de fortsatt i live?

Hengiven: Ja, de lever fortsatt.

Shrila Shridhara Maharaja: Er også de Krishna-hengivne?

Hengiven: Nei, de er imot alt dette.

Shrila Shridhara Maharaja: Er de kristne?

Hengiven: Ja.

Shrila Shridhara Maharaja: Protestanter eller katolikker?

Hengiven: De er katolikker.

Shrila Shridhara Maharaja: Vet du hva ordene 'katolikk' og 'protestant' betyr? Helt generelt betyr katolisisme en 'bred og inkluderende tro', mens protestantisme innebærer en mer omfattene rasjonalisering før man kommer frem til en fast tro. Fornuftstenkning er et viktig trekk ved protestantismen, som ble grunnlagt av tyskeren Martin Luther. Senere oppstod en ny gren innenfor protestantismen, nemlig puritanismen, en trosretning kjent for sin svært moralistiske holdning. Milton var puritaner. Senere skilte de uavhengige seg ut fra puritanerne. Disse mindre gruppene eksisterer kanskje ikke lenger i dag, men fremdeles finnes både katolisisme og protestantisme - for eksempel er jo det britiske monarkiet protestantisk.

Ordet 'katolikk' er egentlig et svært godt uttrykk. Hvor sterk tiltro kan vi ha til det som er uendelig? I en historie fortelles det om en froskeunge som en gang fikk se en elefant. Froskeungen fortalte moren at den hadde sett et enormt dyr, og moren spurte: "Hvor stort da?" Så blåste hun seg opp for å etterligne elefantens størrelse, men hver gang hun blåste seg opp, sa froskeungen "nei, den var enda større. Enda større!" Til slutt sprakk frosken - den kunne ikke gjøre seg større.

Hvor katolske kan vi være i vår tro? Våre begrensninger er som froskens, men selv den enorme elefanten er av begrenset størrelse. 'Katolsk' betyr inklusiv, storsinnet. Kan vi være så storsinnede at vi kan romme alt som finnes i vårt indre? Dette er umulig.

Det er kun ved tro vi kan ha et virkelig forhold til det som er større enn oss selv. Vår fornuft og alle våre andre egenskaper er til ingen nytte - bare tro vil forbinde oss med ham, og spørsmålet blir dermed hvor romslige vi kan være i vår tro, vi som av natur er små og begrensede. Krishna forteller at selv det å forstå tusenvis av hans ulike manifestasjoner i vår verden ikke innebærer mer enn å gripe en liten del av ham.

athava bahunaitena kim jnatena tavarjuna
vishtabhyaham idam kritsnam ekamshena sthito jagat
(Bhagavad-gita 10:42)

Av deg selv kan du ikke nå Gud, for han er bare tilgjengelig ved nåde. Derfor spør vi oss hvordan vi kan oppnå Guds velvilje. Svaret ligger i å hengi seg til ham, å forsøke å glede ham, å invitere ham inn i oss og å godta hans vilje så godt vi er i stand til det, så langt vår forstand formår.

Vår vei mot Gud går via dem som har hengitt seg til ham. Vi må gjøre vårt ytterste for å komme i kontakt med og søke tilflukt hos hans hengivne, for de er kilden til indre rikdom og vekst i vårt eget indre. Å oppnå det uendelige er å gjøre det umulige mulig - ved første øyenkast er det jo umulig for oss som har en begrenset natur å gripe det ubegrensede. Men ved å innta en ydmyk innstilling, ved å akseptere vår intethet og våre mangler, endres dette. Vi er fulle av feil, og vi er ubetydelige skikkelser i en større sammenheng, men når vi godtar vår posisjon vil vi bli ført mot ham, samtidig som han av barmhjertighet også kommer oss i møte.

Derfor må vi erkjenne vår egen avmakt, vår posisjon som 'syndere'. "Dersom du bedømmer meg utfra mine egne handlinger, vil ingen rettferd kunne redde meg, for jeg er full av synd. Bare dersom du viser meg din nåde, vil jeg kunne fatte håp. For mens du er stor og fullkommen, er jeg liten og uten dine gode egenskaper. Derfor setter jeg min lit til din nåde og din godhet."

Sharanagati vil si å fordømme seg selv på en oppriktig måte, samtidig som man er viss hvilket storsinn og barmhjertighet som finnes hos vår Herre og Mester. "O Herre, jeg er ikke verdig å tjene deg, men ydmykt ber jeg likevel om at du vil ta meg imot." Dette er den eneste sinnsstemningen som vil føre oss mot ham - vi må be om å bli vist godhet og medlidenhet. Denne innstillingen gir grunnlag for et forsiktig, ydmykt håp.

vicharite arobi, guna nahi paobi,
kripa kara chodata vichara

(Shrila Bhakti Vinoda Thakura synger:) "Dersom din hensikt er å bedømme mine gjerninger, så er jeg fortapt. Derfor ber jeg deg la rettferdigheten vike til side og i stedet vise din nåde. Ellers vil jeg aldri kunne tre inn i ditt rike."

Dette er uttrykk for autentisk hengivenhet, sharanagati. Og for de som følger Krishnabevissthetens vei er dette kilden til barmhjertighet, kjærlighet og varme. I Vaikuntha (de første sfærene av Guds rike -overs. anm.) er ikke Guds nåde fullt ut manifestert - en viss grad av selvrettferdighet og tilmålthet (vidhi) er fremdeles tilstede. Men Vrindavana, hans innerste rike, er barmhjertighetens, kjærlighetens og den inderlige varmens land. I dette uendelighetens rike er all savn og mangel fullstendig fraværende, da alt er badet i hans uendelige nåde, som kan forvandle utallige syndige sjeler. Og den stemningen som råder der blir aldri forstyrret ved at slike som oss får gjøre innpass der.

Krishnabevissthet er alt-inkluderende. Den kan forvandle selv den mest falne, dersom et oppriktig ønske om å la seg forvandle er tilstede. Og det er ingen grunn til å frykte denne forvandlingsprosessen, for det er ingen som ikke kan bli renset av Krishna. Selv den største synder kan i løpet av et øyeblikk bli fullstendig forvandlet av hans dynamiske kraft. Men for at dette skal være mulig må vi altså søke hans nåde og godhet, og ikke hans rettferd:

vicharite arobi guna nahi paobi
kripa kara chodata vichara

"O Herre, led meg til å søke din nåde." Denne innstillingen reflekterer sjelens sanne, indre natur, og vi må anstrenge oss for å oppnå en slik sinnsstemning. Om vi ønsker å tre inn i Vrindavana må vi legge all vår forfengelighet bak oss. Der vil vi finne at alle har en slik innstilling.

Vårt forhold til Gud er preget av avhengighet, vi er som 'parasitter' - dersom han ikke tar imot oss, vil vi bli forkastet. Som hans slaver eller undersåtter er vi fullt og helt hans (krishnera nitya-dasa). Og som 'slaver' må vi erkjenne hvordan han helt og holdent rår over oss, for da vil denne vissheten bli en kilde til vekst i vårt indre liv. Vi må søke hans nåde i alt og ett, for i hans rike er alle absorbert i vissheten om at alt avhenger av vår Herres vilje.

Allikevel er det også der ulike kretser som kan synes å motarbeide hverandre, men alt dette er en del av Krishnas sødmefylte leker, hans lila. Hans tjenere kan anta ulike roller i den leken som utfolder seg der, slik en og samme skuespiller kan inneha flere ulike roller i et teaterstykke. Disse hellige lekene settes i stand av Yogamaya (Guds kraft) for hans gledes skyld. I hans rike kan den tjenende åndesjelen gis ulike roller basert på dens grad av hengivenhet, selvoppofrelse og hvor sterkt den higer etter Guds nåde. Slik oppstår et hierarki basert på sjelens 'negative' utvikling. Det sies at den som råder der, er den som føler seg mindre enn alle andre, og dette er basert på en følelse av mangel og avmakt. Den som utfører den mest opphøyde formen for tjeneste, er den som sterkest føler misnøye med seg selv, den som sterkest føler seg ute av stand til å tjene og glede Krishna: "Jeg er den verste av alle hans tjenere, for jeg makter ikke å virkelig tjene ham."

Det er denne sinnsstemningen gjør oss egnet til å tre inn i vår Herres tjeneste. I den grad vi er misfornøyd med oss selv, er vi også i stand til å tjene. "Jeg er ikke i stand til å glede min Gud, jeg klarer ikke å gjøre det som forventes av meg." En slik årvåkenhet gjør at den hengivne alltid stiller spørsmål ved seg selv, at man er selvkritisk i stedet for å være selvgod. Forholdet mellom slike Gudshengivne sjeler er preget av en inderlighet og varme som kommer av at alle vil bidra til helheten og ingen søker noe for sin egen del.

Sult oppstår kunstig ved at noen hamstrer store mengder mat, noe som tvinger myndighetene til å rasjonere og omfordele for å skape et åpent marked. I et rettferdig, åpent marked blomstrer rikdom og velstand, mens mangel oppstår når noen legger beslag på for store ressurser. På samme måte skapes en atmosfære av overskudd og rikdom når alle oppriktig tjener Krishna uten å holde noe tilbake for seg selv. Også utenfra vil mennesker se hvordan det slik skapes en stemning preget av overflod ved at alle vil gi av seg selv, både til Krishna og de som har hengitt seg til ham.

Prema betyr nettopp en slik kjærlighet. Kjærlighetens natur er att man 'dør for å leve'. Her i vår verden er regelen tvert imot at man må 'drepe for å leve', men i Guds rike er det omvendt - man gir eller 'dør' for å leve, i stedet for å ta fra andre. Slik er tingenes orden i det landet der alle lever et liv i lykke. Utenfra kan det se ut som om dette innebærer selvutslettelse og dødsdrift, men sannheten er at vi blomstrer under slike omstendigheter. Ved å gi blir vi tilført noe, mens vi blir frarøvet noe ved å ta. Utnyttelse og hengivenhet - eller "selvoppofrelse" - er absolutte motpoler.

Sentralt i vår streben står forholdet til et felles midtpunkt. Vår søken er ikke begrenset av en spesiell gruppering eller nasjons hensyn. Dersom vi ikke har et autentisk forhold til et felles midtpunkt, vil vi automatisk bli oppslukt av egne, begrensende interesser. Enhver tanke om nasjonal eller konfesjonell enhet vil bære preg av begrensninger. Religiøsitet basert på snevre, stedsbegrensede rammer (sampradayika) er ikke nok i seg selv. Den givergleden og selvoppofrelsen vi må etterstrebe må være rettet mot det midtpunktet som bærer kjærlighet, skjønnhet og harmoni i seg. Denne givergleden er helt ulik den vi finner i vår verden - her gir vi med tanke om å få noe tilbake, vi forsøker å bestikke eller investere med tanke om fremtidig avkastning. Å virkelig gi er 'å dø', å hengi seg, 'å dø for å leve'. La din egeninteresse forenes med hans vilje. Se på deg selv som Guds fullstendig hengitte tjener, hans slave, og du vil oppleve en stor, indre glede.

I vår verden er selvsagt slaveri fullstendig forkastelig - selv ordet vekker motbydelige assosiasjoner. Men sett i forhold til vår Herre er dette en svært opphøyet posisjon. Å være en slave av sannhet og godhet er noe edelt - "jeg ønsker ikke lenger å stikke meg fram her i verden, for det er ikke i tråd med min egentlige vilje. Dess mer jeg legger vekt på meg selv, dess mer vil jeg tape på det. Kun om jeg gir avkall på min falske egenvilje vil Krishna virke i livet mitt."

Derfor er mitt råd at du etter beste evne stoler på Gud, at du forsøker å utvikle din tro til ham som er godheten selv. På grunn av din tidligere erfaring og din opparbeidede karma føler du at du ikke kan stole på din neste, fordi du er redd for å bli bedratt. Tvil og mistenksomhet gjør at du tror omgivelsene dine bedrar deg, men sannheten er at denne mistenksomheten gjør livet ditt vanskeligere å leve. I stedet bør vi leve vårt liv der ingen bedrar sin neste, men tvertimot åpner sitt hjerte for andre. Dette er Krishnas rike.

Vi burde dessuten heller ikke basere livet vårt på antakelser om hva fremtiden vil bringe, for den kan endre seg når som helst. Forsøk å leve i øyeblikket, og rett hele din tro og oppmerksomhet mot nåtiden. Gjør det beste ut av den situasjonen du lever i akkurat nå, for hva fremtiden bringer, er ukjent og utenfor vår kontroll. Fremtiden avhenger av en rekke ulike krefter og faktorer vi ikke har kontroll over, men nåtiden er i våre egne hender.

Heng deg dessuten heller ikke opp i din egen fortid. Lev i nåtiden, med et oppriktig hjerte og Gud som din vokter. La dette være kjernen i ditt liv. Na hi kalyana-krit kaschid durgatim tata gacchati: Dersom du virkelig er oppriktig og godhjertet, vil ingen kunne overvinne eller føre deg vill, og din seier og fremgang vil være sikret.

I denne sinnsstemningen vil vi forsøke å fremsi Guds hellige Navn, og dette vil føre oss mot hans rike. Guds Navn bærer Gud selv i seg, og dersom vi varsomt etterlever de retningslinjene vi har mottatt, vil hans Navn gradvis lede oss mot ham. Gudsnavnet bærer Gud selv i seg, og ettersom vi går videre i vårt åndelige liv vil vi se hvordan Navnet både inneholder Guds 'skikkelse', hans 'stemning' og hans 'form'. Gjennom sitt Navn åpenbarer Gud sin form for våre øyne, sin skikkelse for vårt sinn, og deretter hans parikara, 'Guds tronfølge'. Gradvis vil vi så bli gitt en plass i Guds rike der vi fritt kan leve ut vår sanne natur og dermed tre inn i Guds lila, den 'leken' som utfolder seg i hans rike. Slik de mange ansatte i en stor organisasjon alle arbeider for å motta sin lønn i kroner og øre, er det lila som driver alt fremover i Gudsriket, for hans lila er i seg selv gledesbringende. Det er ikke slik at sjelens handlinger i hans verden resulterer i glede - tvertimot er disse handlingene kjærlighet og sødmefylt glede i seg selv. Alt det som skjer der er glede, lykksalighet og tilfredshet - ekstase. Dette er betydningen av ordet lila.

Brahma-samhita forteller oss at natyam gamanam - der forvandles all bevegelse til dans. Og videre; katha ganam - samtale forvandles til sang. I Krishnas rike bærer lydvibrasjonene med seg en sødmefull stemning. Sødme, sødme, sødme, sødme. Glede, skjønnhet, godhet, kjærlighet og nærhet - alt dette bærer i seg noe av det vi finner i det vakre riket Krishnabevissthetens vei lover å føre oss mot.

(Oversatt fra tidsskriftet Shri Chaitanya Saraswati, #1 1992.)