LA GUD TRONE I DITT HJERTE
Av Shrila B. R. Shridhara Maharaja
 
Hengiven: Hva bør en hengiven gjøre dersom han ustanselig angripes av lyst, vrede og grådighet?

Shrila Shridhara Maharaja: Man bør påkalle sadhuenes (de helliges) beskyttelse. Sadhuene er sendt ovenfra. Mange beveger seg fra den materielle til den åndelige verden, og spesielt utvalgte sadhuer gis ansvar for å beskytte slike reisende. Derfor bør den hengivne høyt rope ut: "Jeg kommer til å bli ranet! Beskytt meg!" Han må be så inderlig han bare kan: "Jeg må ikke la meg bli plyndret! Ved min tidligere væremåte har jeg utformet min egen skjebne, og nå innhenter den meg. Jeg er et offer for min egen væremåte - vær så snill og beskytt meg! Kama, krodha og lobha (lyst, vrede og grådighet) holder på å overfalle meg!"

Det finnes også en rekke kunstige metoder:

yahamibhir yogapathaih kama-lobha-hato muhuh
mukunda-sevaya yadvat tathaddhatma na shamyati
(Shrimad-bhagavatam 1.6.36)

Ulike øvelser, slik som sittestillinger (asana), pusteøvelser (pranayama) og så videre kan være hjelpsomme til en viss grad, men bare overfladisk. De dyperesittende røttene han kun rykkes opp ved å la Herren, Mukunda, trone i hjertet (mukunda sevaya yadvat tathaddhatma na shamyati). Dersom man praktiserer kunstige metoder slik som pranayama kan det virke som om både lyst og vrede avtar for en viss tid. Men dette er ingen permanent løsning, for så snart ens praksis avtar, vil de dukke opp igjen. Det fraværet man oppnår fra lyst, vrede og grådighet er av kort varighet.

Mediterende og asketer (yogier og jñanier) tror slike øvelser vil slukke deres indre tørst, og derfor praktiserer de dyp, vedvarende meditasjon (nidhidhyasanam) samtidig som de beholder en likevekt i forhold til sine omgivelser ved hjelp av ytre metoder. Men hengivne har ingen tiltro til slike øvelser - de anser dem for å være av kunstig natur. Deres eneste ønske er å be Gud, Vasudeva, om å tre inn i alle livets mange faser og utfordringer. Slik vil alle problemer forsvinne for godt.

Hengiven: Maharaja? Til å begynne med lærer vi hvordan man skal praktisere. Men det virker som vi i startfasen bare etterlikner, og at vi først senere virkelig følger det vi har lært. Fordi vi ikke vet bedre, blir det til at vi etterlikner i stedet for å følge. Hva er forskjellen mellom disse to? Når blir det å etterlikne, anukarana, til det å følge, anusarana?

Shrila Shridhara Maharaja: Anusarana, å etterfølge, innebærer oppriktighet. Men anukarana, etterligning, er noe som gjøres for å oppnå berømmelse (pratishtha). Det å imitere hengivenhet i det ytre, uten å besitte indre renhet, innebærer at man trakter etter en sadhus berømmelse. Anusarana betyr å bevirke noe i hjertet, med oppriktighet. Altså finner det sted en utvikling hos den som virkelig følger, mens etterlikning er kunstig.
Praktisk erfaring viser at ansvarsfull tjeneste kan hjelpe oss til å styre unna lyst, vrede og så videre. Først kommer tro (shraddha), deretter omgang med rene hengivne (sadhu-sanga), og så følger alvorlig utøvelse av de pliktene den åndelige mesteren foreskriver (bhajana-kriya). Et dypt engasjement er en nødvendighet - ikke bare for kroppen, men i enda større grad er dette viktig for sinnet. Engasjement av sinnet kan bare oppnås ved ansvarlighet. Disippelen mottar en tjeneste-oppgave som innebærer ansvar. Han føler dens tyngde, og den opptar hans tankeliv - han kan ikke la være å tenke over sin tjeneste-oppgave. Dermed blir sinnet opptatt, og det får ingen mulighet til å feste seg ved laverestående ting.

Her er vi ved skjønnheten ved ansvarsfull tjeneste; den er av stor hjelp i vår åndelige praksis. For nå vil både omgang med andre, og skriftenes råd gi oss viktig hjelp, slik som tjeneste (pariprashna, sevaya). I den grad vi er i stand til å engasjere oss i dyp, ansvarsfull tjeneste, vil skadene av angrep fra våre fiender bli redusert til et minimum. De vil komme for å ta oss i øyesyn, men deretter vil de trekke seg tilbake igjen. "Nei, han har ikke tid til oss. Han er alt for absorbert i det han holder på med. Han har ikke noe tid til overs, og han lar seg ikke friste." Derfor vil de måtte trekke seg tilbake. Om de så forsøker seg igjen, både en, to eller tre ganger, vil de oppleve det samme: "Nei, han er fremdeles opptatt. Han har ikke noe oppmerksomhet til overs. Han er for dypt engasjert i seva."

Seva, tjeneste, må være mer enn bare fysisk handling. Det finnes også seva i sinnet, og kun ansvarlighet kan fange sinnet. Vanligvis står sinnet fritt til å vandre hit og dit etter eget forgodtbefinnende, uavhengig av om kroppen er opptatt eller ei. Men ansvarsfølelse innebærer at sinnet tvinges til å grunne over sine forpliktelser. La derfor sinnet bli engasjert i dyp tjeneste, ansvarlig tjeneste.