FEILENE DU FINNER KAN VÆRE DINE EGNE
Av Shrila Bhakti Rakshaka Shridhara Maharaja
 
Vi er dømmende ovenfor andre mennesker: Vi lurer på hvorfor de, til tross for alle sine svakheter og feil, mottar Guds nåde. Vi undres over hvordan det i det hele tatt er mulig for dem å leve et åndelig liv. Men når det gjelder oss selv, ber vi Herren vise oss nåde og ikke dømme oss, til tross for at også vi er syndige.

'Om du vil felle din dom over meg, er jeg forsvarsløs. Bare om du gir meg din nåde vil jeg kunne falle til ro. Jeg hengir meg selv til deg, jeg forsøker å nærme meg deg, og ber deg om å vise storsinn og se meg i nåde'. Med slike uttrykk kommer jñana-shunya bhakti, hengivenhet fri for intellektuell stolthet, til uttrykk. Men i samme åndedrag sier vi gjerne: 'Hvorfor skulle Herren vise også det svake mennesket nåde? Hvorfor skulle vel Herren være mild mot ham?'

Dette er en form for hykleri som skaper problemer i vårt indre sjelsliv. I åndelig liv er denne tendensen for selvmorderisk å regne. Slike utsagn utgjør vaishnava-ninda, kritikk mot vaishnavaene, og vaishnava-aparadha, en forseelse mot vaishnavaene.

De Herren viser sin nåde vil gradvis renses for sine feil, men vi er altså allikevel ofte ivrige etter å påpeke disse feilene. Dette er en farlig tendens for den åndelige søkeren. Man ønsker å bli gitt nåde, men man tilkjenner ikke andre den samme nåden. Som oftest er det her grunnlaget for vaishnava-aparadha legges. Selv om en person godtas av Herren, og Herren gradvis renser ham for alle hans feil, velger vi å fokusere på de svakhetene som fremdeles ikke har forsvunnet fra hans karakter.

Resultatet er at disse feilene i stedet tilfaller kritikeren. Innenfor vår åndelige tradisjon har vi gjort følgende erfaring: Om jeg henger meg opp i en annens feil, vil disse feilene dukke opp hos meg selv. Både av egen erfaring og fra shastra, de hellige skriftene, vet vi at dette stemmer.

Man bør altså vokte seg vel for å komme med bemerkninger om andre vaishnavaer. Det er bare guruen som ved sin åndelige autoritet har rett til å korrigere sin disippel, og han gjør dette kun for å hjelpe disippelen slik at denne kan bli kvitt sine feil.

Det må finnes kjærlighet i vårt hjerte, og ikke misunnelse. I beste hensikt vil læreren forsøke å fjerne sin kjære disippels svakheter. Dette er den sentrale egenskapen både hos den innviende åndelige mesteren, diksha-guruen, og den belærende åndelige mesteren, shiksha-guruen. I et slik intimt forhold kan han søke etter feil hos disippelen i hans egen åndelige tradisjon, og så godt han kan forsøke å hjelpe disippelen ut av dennes problemer. Men dersom vi ellers lar oss tiltrekke av disse feilene, så vil de smitte over på oss selv, slik at vi faktisk selv må lide under dem. Både fornuften og skriftene forenes i dette spørsmålet.

Vi må vise aktsomhet. Vaishnava-skiftene oppfordrer oss til å være forsiktige med ikke å begå vaishnava-aparadha, som kommer av sjalusi og konkurransefølelse. Den representerer et enormt tilbakeskritt i vårt åndelige liv, så vi må alle være varsomme så vi ikke lar oss tiltrekke av andres feil. Skulle vi oppdage slike feil, kan vi forsiktig ta dem opp med en høyere autoritet på en svært diskret måte der vi er åpne for at vi kan ha tolket en situasjon feil. Gjør vi derimot mye ut av en slik situasjon ved for eksempel å vise motstand mot den anklagede, tilfaller den antatte feilen oss selv. Vi lar sinnet dvele ved andres svakheter, slik at disse svakhetene kan begynne å tære på sinnets krefter. En svakhet kommer inn i vårt tankesystem, tar bolig der, og søker følgelig å livnære seg på tankesystemet vårt. Dette er en av hemmelighetene i vår religiøse tradisjon. Vi må være oppmerksomme og forsiktige når det gjelder slike praktiske vanskeligheter i vårt åndelige liv.

Vi advares i skriftene: Tat te 'nukampam susamikshamano. Vi frarådes å felle beregnende dommer over andre, for vår kalkulerende mentalitet holder ikke mål i slike spørsmål. I hengivenhetens tradisjon må vi lære å kjenne en ny og annen holdning, for vår gamle innstilling holder ikke lenger mål. Vi må utføre jñana-shunya-bhakti, vi må oppgi vår misforståtte, stolte kunnskap. Den kunnskapen du bærer med deg fra materiens verden holder ikke, den kan ikke overføres på dette området. Dette er viktig når vi snakker om 'det uendelige' og 'Guds nåde'. Vi kan snakke om det absolutt gode, absolutt sannhet og så videre, men vi vet egentlig ikke hva vi snakker om. Den eneste måten vi møysommelig kan lære Gud å kjenne, er om han selv velger å åpenbare seg for oss.

Jñana-shunya: Gi slipp på din egen erfarings rammer og dens tendens til å felle dom over alt den kommer over. Hos den fullstendig gode, Gud, gjelder en annen lov. Og det første skrittet vi kan ta i Hans retning, er å oppgi all den stolteten vi bærer med oss fra våre tidligere erfaringer og starte et nytt liv i jñana-shunya-bhakti, hengivenhet uten kalkulerende, dømmende tendenser. I hengivenhetens rike erstattes den begrensede verdens lover med den uendelige verdens lover.

Tidligere har jeg som mottaker, som subjekt, tilegnet meg kunnskap, men om jeg vil tre inn i hengivenhetens verden må jeg gjøre det i kvalitet av å være givende, ikke lenger som subjekt, men som et objekt foran Gud. Der er det Gud som er subjektet, og sjelen som er objektet, som et lite støvkorn underlagt Guds kjærlige vilje. Han kan gjøre med meg som han vil, i kvalitet av å være lovgiveren, eneherskeren. Jñane prayasam udapasya namanta eva: Fordi Gud er fullstendig god, må vi etter beste evne søke hans nåde, barmhjertighet og kjærlighet for oss. Vi må venne oss til å tenke på denne måten. Han alene er den herskende, og han er uten alle de manglene og svakhetene vi finner i oss selv. Uansett om vi fatter det eller ikke, så er alt det han vil til vårt eget beste. Det finnes rett og slett ikke noen målestokk vi kan bruke for å vurdere hans lov.

Våre beregninger er både ubrukelige og skadelige når de rettes mot Gud, fordi de er begrenset av våre menneskelige mangler. Vi må venne oss til å tenke på denne måten, og egentlig er dette bare rimelig: Jñane prayasa. Selv Newton, som var en mann av denne verden, erklærte at hans forskervirksomhet var som å 'plukke småstein langs den uendelige kunnskapshavets strand', slik det heter i det engelske ordspråket. Han var modig og oppriktig nok til å innrømme at 'kunnskap' er en uendelig størrelse, og at hans forskning var som å sanke sammen småstein langs kunnskapshavets strand.

Dersom det altså er umulig å kjenne selv denne verden helt og fullt, hva kan man da si om den uendelige, ukjente og ukjennelige verden? Ukjent og ukjennelig. Vi må ha mot nok til innrømme at det er slik, akkurat som Colombus fattet mot på sin ferd mot det ukjente som alle trodde ville være undergangen, men som viste seg å være Amerika. Også vi må vise tapperhet på vår ferd mot det ukjente og ukjennelige. Det vi har lært ved å studere små bukter og fjordarmer er ikke nok til å kjenne hele det utstrakte havet.

Vi må lære å kjenne en helt ny form for sannhet, den som er gitt ved åpenbaring. Om vi forsøker å overføre de målene vi bruker for å kjenne det som er begrenset til det som er uten begrensning, vil vi ikke komme noen vei. Vi må be den Absolutte om å vise seg, vi må rette oss mot en ukjent verden. I Shrimad-bhagavatam kommer en person hengitt til Gud med denne uttalelsen:

svayam samuttirya sudustaram dyuman
bhavarnavam bhimam adabhra-sauhridah
bhavat-padambhoruha-navam atra te
nidhaya yatah sad-anugraho bhavan
(Bok 10, kapittel 2, vers 31)

"Helgnene har krysset over det ukrysselige havet, det farefulle havet der mange trusler venter. Ved din nåde, Herre, har de krysset dette havet, og så sendt farkosten sin tilbake til oss. Denne farkosten består i å søke tilflukt ved dine føtter, for det er bare ved din nåde man kan nå over dette havet. Nå har de sendt sin farkost tilbake til oss, slik at også vi kan krysse det samme havet. De forteller oss om havet, hvordan de klarte å krysse det, og om hvor de støtte på problemer underveis. I sitt storsinn sender dine hengivne farkosten sin tilbake til oss, slik at også vi kan foreta ferden over havet. På grunn av deres godhet mot andre, er også du vennlig mot dem. Nå ber jeg deg om nok en gang å sende din farkost til oss, slik at også vi kan krysse over dette havet."

Den kunnskapen vi besitter her i verden er farlig for oss, for den hviler på et usikkert fundament. Hvor omfattende vår kunnskap enn er, så er den som ingenting i forhold til det uendelige. Alle de feilforestillingene vi bærer med oss er fulle av maya, misforståelse. De er våre fiender som vi må gjøre opp med og erstatte med ny innsikt som gis oss fra en sikker kilde, fra hengivenhetens verden.

Her må man skille mellom teori og praksis. I verket Bhakti-rasamrita-sindhu skriver Shrila Rupa Goswami:

jñanatah sulabha muktir
bhuktir yajñatipunyatah
seyam sadhana-sahasrair
hari-bhaktih-sudurlabha
(bok 1, kapittel 1, vers 36)

Ved å søke kunnskap om sjelen kan man oppnå mukti, frigjørelse fra illusjon. Dette er ikke gjort av seg selv, det krever forsakelse fra de falske omstendighetene som omgir oss. Allikevel er ikke dette vanskelig for den som erkjenner hvor lunefull verden kan være. Ved å utelukke og eliminere verden, når man til slutt en tilstand som kan sammenliknes med dyp søvn. Mukti vil si dyp, varig søvn. En annen menneskelig vei består av å utføre fromme, altruistiske handlinger, og deretter nyte de gode resultatene slike handlinger medfører.

Men sann hengivelse til Hari, Krishna, er ikke så lett tilgjengelig som metodene skildret ovenfor. Sadhana-sahasrair, selv etter tusentalls religiøse handlinger og menneskelige bestrebelser er den sudurlabha, kanskje tilgjengelig, kanskje ikke. Dette er fordi vi søker noe så opphøyd som Guds vennskap, hans velsignelser.

Vanligvis utfører vi handlinger for deretter å høste resultatene, og slik legger vi grunnlaget for en sikker framtid. Motsatt kan man forsøke å stille seg opp mot sine omgivelser, vise dem avsky, i forsøk på å frigjøre seg fra dem og oppnå samadhi, en åndelig tilstand lik dyp søvn. Men det vi søker er et kjærlig forhold til Gud, og det er vanskeligere tilgjengelig. Hari-bhaktih-sudurlabha. Hvordan vi gradvis kan oppnå dette målet finner vi også beskrevet i Shrila Rupa Goswamis bok:

kleshaghni shubhada moksha-
laghuta-krit sudurlabha
sandrananda-visheshatma
shri-krishnakarshini cha sa
(Bok 1, kapittel 1, vers 17)

Om vi går inn i den sanne hengivenhetens tradisjon, vil det første resultatet vi støter på være kleshaghni, at alle lidelsene vi bærer på i vårt sinn gradvis vil reduseres. Så vokser shubhada, potensialet for finere, renere nytelse fram, men også dette er en mulig distraksjon som senere kan føre oss bort fra vår vei. Etter dette føler man at mukti, abstrakt frigjørelse fra verden og dens lidelser, bare er som en side-effekt langs veien. Det er ikke all verden bare å holde seg borte fra det som er negativt. En forståelse av dette vil etterhvert dukke opp i ditt indre.

Sudurlabha: Om vi fatter at målet for selvsentrert askese og fornektelse ikke er et stort mål, vil vi da oppnå bhakti, hengivelse? Heller ikke det er sikkert. Sann hengivelse kan fortsatt være langt borte.

Sandrananda-visheshatma: Dersom vi på en eller annen måte kommer i kontakt med hengivenhetens verden, vil vi oppleve en dyp følelse av lykksalighet. Lykksaligheten som strømmer fra Gud, beveger seg i vår retning. Shri krishnakarshini cha sa: Dersom vi utøver hengivelse på en korrekt måte, vil vi oppleve at Gud kommer mot oss som Krishna selv. Han nærmer seg deg i form av Krishna. Krishna betyr fullstendig legemliggjørelse av all tenkelig lykksalighet og ekstase. Slik vil Gud komme mot oss, og vi tillates å skue ham slik at vårt indre, hengivne liv blir fullkomment. På denne måten skjer det en gradvis utvikling framover.

Du må 'dø for å leve'. Ta skrittet som leder deg mot denne virkeligheten. Jñana-shunya-bhakti vil si hengivenhetens verden, som nås ved en fullstendig overgivelse som er storsinnet, opphøyet, edel og tilfredsstillende for sjelen. En slik tilstand er oppnåelig, og den vil føre oss mot den ømhet og kjærlighet Gud nærer for sjelen. Vårt mål er å få leve i omgivelser preget av kjærlighet og omsorg, og ikke bare slik kjærlighet og omsorg som vi kjenner fra verden rundt oss, men slik kjærlighet som eksisterer hos Gud. For å nå den er absolutt, total overgivelse til Herren nødvendig.

Til gjengjeld får man fornemme Guds kjærlighet. Du gir deg trofast fullt og helt hen til ham, og han kommer mot deg og godtar deg som en av sine. Man oppnår ingenting uten å gi avkall på noe annet. Vil man nærme seg Gud, er det ikke nok å utføre fromme handlinger eller møysommelige studier. Det sentrale i vår sammenheng er sjelen, vår indre virkelighet. Det er herfra, fra vårt innerste indre, at vi må gi av oss selv, dersom vi vil komme i kontakt med hengivenhetens verden. Overfladisk kunnskap, fysisk eller mentalt arbeid er alt sammen i bunn og grunn overfladisk. Kun det som skjer hjerte-til-hjerte, direkte og helhjertet når forbi det endelige og mot det usigelige.

Derfor: Jñane prayasam udapasya. Vår moha, vår higen etter kunnskap og makt over verden og sinnets irrganger, såvel som overfladisk innsikt i ulike materielle forhold, dette gjør oss stolte i vår verden. Men Gud kan når som helst trekke alt dette tilbake. Alle vitenskapelige antakelser og bestrebelser blir til intet om han ønsker det. Alt avhenger av hans vilje. Om han sier 'la det bli lys', blir det umiddelbart lys. Om vi tror på dette, vil vi se at alt er skapt av ham, og står i avhengighet til ham.